Lag din egen Wendy-historie

Fyll inn de blanke boblene med hva du tror karakterene sier her - eller hva de skulle ha sagt. Det er helt greit å redigere bildene også.

Mer av Wendy i ny drakt

Når begynte Loders med Rasputin-looken?
Het ikke Jerrys mor Petra tidligere? Og når begynte Wendy å beundre henne? hun har ingenting med hester å gjøre og har holdt seg til samme mannen i årevis. Prøver å smigre seg inn hos svigers?
Hvorfor må jeg holde ut med Bianca i enda noen år?
Hvor kom Christian fra?
Hvem er Jonas, bortsett fra en av Wendys romantiske interesser?
Hva er grunnen til at de ikke kan innrømme at Wendy fortsatt er Head over heels etter Mark?
Hvorfor kaller de Stephanie Sanne nå?
Spørsmålene blir flere og flere.

http://www.dressursaklart.no/?p=503 morsomt og lesverdig.

Nå lurer jeg på hvilken vei Den som ler sist skal gå? Tanker? Innspill? Meninger? Ideer? Takk.


På torsdag blir jeg enda et år eldre. Det er så merkelig å ha passert Wendy med flere år.

Noen som overhodet er interessert i..

mer snark, alternativt Den som ler sist?

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 5.

Da hun skulle stige av toget igjen i Olemunde, oppdaget hun at posen med skoene hennes antagelig sto igjen på kafeen der hun hadde sittet med Jeremy. Å, samme kunne det være. De skoene var ikke noe gode uansett.
Om hun kunne forandret en ting, så hadde det vært at Jeremy hadde blitt i Olemunde. Vanessa var sikker på at hun kunne tent den flammen hos ham igjen da. Hun begjærte å bli begjært, og en kort stund hadde de kastet spesielle blikk på hverandre som gjorde det klart at de kunne fortsatt der de sluttet for snart tre år siden.

Dagen etter lå hun lenge og ignorerte både anrop på telefonen og at Ingrid og Andreas dro ut på jobb. Vanessa stelte seg og puttet i seg noen riskaker. Hun hadde tenkt til å ta en tur inn til Flavio før hun dro til Olemunde for å kikke i butikker.
Vel fremme ved Rosenhain stoppet hun brått. Hva gjorde han her nå?
Sebastian sto og hang ved inngangen til stallene, iført en blårutete skjorte som ikke kunne vært nyere om lappene fortsatt hang på. Og loafers. Vanessa var ikke sikker, men det så ut som han hadde klippet håret, i alle fall hadde han akkurat gredd sideskill. Under høyre arm holdt han en blomsterbukett. Fem rosa roser i cellofan.
Vanessas første reaksjon var å snu i avsky og gå hjem, men hun ventet ved paddockene. Hun ville ikke gå hjem og bli der resten av dagen uten noen til å holde henne med selskap. Hvis hun bare ventet her en stund, så ville han kanskje gå igjen uten å ha sett henne og hun kunne smyge seg frem til Flavio. Sebastian rettet litt på håret, studerte det kraftige gullarmbåndsuret sitt, så trådde han frem til Michael og spurte om noe. Michael nikket og svarte noe Vanessa ikke oppfattet fra denne avstanden.
Etter noen få minutter dukket objektet for hans affeksjon opp. Wendys lyse krøller glitret når solen falt på dem og gangen hennes var hurtig, jevn og fylt av en selvrespekt man umulig kunne la være å beundre. Men hun var ikke alene, arm i arm med henne gikk en lyshåret gutt. Han var så pass mye høyere enn henne at det måtte gå helt perfekt når de danset og kysset, og han var tydelig stolt over sin vakre kjæreste. Ellers var han ren og velklippet, en sånn ”settinnnavn den 3” type. Vanessa så Sebastians ansikt falle en kort stund, før han gjenvant fatningen. Han hilste tilsynelatende vennlig på Wendy og kavaleren hennes, og Wendy verdiget ham noen lange blikk før hun fortsatte opp mot paddocken sammen med gutten. Når Wendy hadde vendt ansiktet den andre veien, kastet Sebastian blomstene på marken og sparket dem, så mokasinen hans føk bortover bakken. Vanessa kunne ikke la være å flire. Skjebnen kan være en uforutsigbar dansepartner…
Wendy og gutten kom stadig nærmere. Nå så Vanessa at Wendy hadde et gutteaktig skjerf rundt halsen, sikkert opprinnelig tilhørende hennes nye partner. Øynene hans var mer grågrønne, ikke blå som ved første øyenkast, noterte Vanessa.
”Jaså, så Barbie har krabbet ut av esken sin i dag?” kommenterte Wendy spydig.
Vanessa bet seg i tungen og motstå fristelsen til å svare. Hun bare trakk litt på skuldrene.
Wendy så ut som hun ergret seg over å ikke få det svaret hun ventet på.
”Ha det, da” sa hun, og spaserte videre. Gutten lot blikket hvile på Vanessa og sendte henne et strålende smil, som hun raskt returnerte. Wendy trakk ham i ermet, så han vendte tilbake til hennes side og gikk på plass igjen. Vanessas humør var midlertidig tilbake. Ja, skjebnen kunne sannelig være lunefull…

Hun tok en rask prat med Flavio, som hadde nok å gjøre med oppstallingen, før hun dro inn til byen. Vanessa gikk bare litt planløst rundt i byen. Hun visste ikke hva hun egentlig lette etter.
Eller det gjorde hun egentlig, bare at ideer ikke skjulte seg i stativer med salgstopper og uansett hvor godt hun lette, ville hun ikke finne bevisene hun trengte blant rader av sko og designervesker. Nei, nå fikk det være nok. Hun hadde planer om å gå til en kafé og drukne sorgene sine i iste.

Vanessa var så dypt begravd i sin egne tanker, at hun nesten gikk på kvinnen som sto utenfor Bistro Trendissmo og røykte en uvanlig lang og smal sigarett. Enda det var sommer var hun fortsatt kledd i langermet cardigan. Hele tiden fulgte en bred mann med sorte solbriller henne med øynene, klar til å gripe inn ved den minste fare. Vanessa hilste, kvinnen nikket tilbake med sigaretten mellom leppene. Hun gjorde ikke mine til å gi Vanessa en, så Vanessa trakk litt fomlete opp sin egen røykpakke. Hun visste ikke hvorfor, men hendene hennes skalv, så hun måtte prøve et par ganger før hun fikk fyr på sigaretten.
”Så fint det er ute i dag. Ja, spesielt her, ved den herlige bistroen din. Den er så nydelig. Ufattelig at beboerne ikke setter skikkelig pris på en slik restaurant. Simpel og provinsiell, det er det denne byen er.” Vanessa økte farten på pratingen i håp om at den andre damen skulle bryte henne av, si noe, ja, bare det ikke var et ønske om å sende den grizzlybjørnstore mannen på henne, så hadde Vanessa vært takknemmelig for hva som helst.
Kvinnen sa ennå ikke et ord, bare betraktet henne langsomt og verdig, som en sfinks og blåste ut små røykdotter.
”Jeg trodde vi hadde fått et kvalitetsspisested her. En fantastisk konkurrent til Blu.” fortsatte Vanessa.
”Nå har det da aldri vært mye konkurranse å snakke om.” Kvinnen åpnet munnen for første gang og slapp ut en kort, hes latter.
Vanessa lo med, men hun var ikke sikker nok til å møte det som skjulte seg i kvinnens blikk. Utvilsomt sluhet og intelligens, men den som kikket dypt inn i øynene hennes kunne se at her skjulte det seg en hjerne som var sykere enn Vanessas, Sebastian og kanskje Tims til sammen.
”Går det fortsatt bra på jobben…?” Dumt spørsmål, tenkte Vanessa med en gang hun hadde stilt det.
”Ingenting å klage på, i alle fall.” Vanessa merket at kvinnen gjorde ikke mine til å stille noen form for spørsmål i retur. De ble stående i stillhet en stund, til sigaretten til Vanessa snart var nedbrent.
Vanessa stumpet røyken. ”Vel, jeg får fortsette videre.”
”Vi har vel alle ærend å utrette.” svarte damen.
”Ja, da går jeg. Ha det bra.” Vanessa heiste vesken bedre opp, før hun hevet hånden i et lite vink mot den stoiske kvinnen.
”Far vel.” Fru Poelmann plasserte langsomt den skarpe hælen sin på sigaretten før hun tråkket den godt ned i fortauet. Noe ubestemmelig lekte i munnvikene hennes. Vanessa var ikke sikker på om det var en betryggende eller foruroligende ting. I alle fall droppet hun isteen og dro rett hjem i stedet.

Vanessa hadde ligget våken mesteparten av natten, bortsett fra da hun hadde en drøm om at hun var blitt innkalt til rektors kontor fordi hun nektet å bære slips på skolen. En kanin med armbåndsur hadde ledet henne inn på kontoret mens den konstant gjentok at hun ikke måtte komme for sent. På kontoret var det ingen rektor, men kaninen sa til henne at hun skulle skrive ”Jeg skal være snill pike og aldri bli full igjen” 100 ganger på tavlen. Krittet hennes brakk allerede i den andre setningen, og når hun skulle åpne skuffen for å ta ut et nytt, flagret det ut en storm med sommerfugler.
Hun tasset ned til frokost. Andreas stoppet for å gi henne en rask klem. ”Nå stikker jeg på jobb. Det har vært fryktelig stressende der for tiden. Vaktmesteren er mistenkt for å ha satt opp kameraer i jentegarderoben og jeg må ta en titt på bevisene - en titt på saken, mener jeg!” Vanessa trakk på skuldrene.

Vanessa hadde en stille frokost med bare radioen som partner. Hun sang med på de meste mens hun fortærte frokostblandingen, og et sted i den tåkete hjernen hennes begynte det å danne seg en klarhet…

Byen i dag igjen. Hun tok bare få avstikkere, for å se på sko og noen nyankomne silkeskjerf.
Denne gangen stoppet hun ikke utenfor Bistro Trendissimo, men fortsatte inn, forbi bordene, forbi blomsteroppsatsene og buffeen. Vakten hevet armen for å stoppe henne. ”Har du en avtale?”
Vanessa ristet på hodet.
”Da kommer du ikke inn. Er det viktig?” spurte den enorme mannen morskt.
”Ja, jeg er nødt til å snakke med henne. Vær så snill.” tagg Vanessa.
”Kan gjøre et unntak, men jeg må sjekke deg og vesken din først.” repliserte han. Vanessa rakte ham LV-vesken sin og fulgte med da han rotet rundt i den. Så stakk hun lydig hendene i været for å bli kroppsvisitert. Som om hun kunne ha skjult noe våpen under den trange jeansen og rosa singleten uansett. Vakten virket temmelig fornøyd med resultatet.
”Gå inn, men hvis hun ikke vil snakke med deg, så går du. På minuttet. Frivillig.” sa han kort.
Vanessa visste ikke om hun hadde flaks eller uflaks. Dragen var på kontoret.
”Deg igjen?” Fru Poelmann kikket så vidt opp fra filofaxen.
”Ja, det var noe jeg ønsket å snakke med deg om. Fint skjerf, forresten. Hermes?” sa Vanessa og unngikk bevisst et unødvendig spørsmål om det var ekte.
”Mm. Spytt ut, hva ville du snakke om?” svarte Fru Poelmann.
”Du og jeg, altså, det jeg ville si var at vi har vel en felles bekjent. Sebastian.”
”Fortsett.” Hun rørte ikke en mine.
”Ja, du er lite glad i ham etter han åpnet kafeen sin og jeg er heller ingen fan, for å si det på den måten.”
”Kjekt at jeg vet hvordan du forholder deg til ham. Jeg satt akkurat og lurte på om jeg skulle omtale han som den selvopptatte klysa, eller den talentfulle unge mannen. Ja, vi har nok noe til felles der.” Fru Poelmann var like avbalansert.
På det ryddige skrivebordet hennes sto det en sølvfarget minimodell av solsystemet, komplett med alle planetene, inkludert Pluto. Ved siden av det sto et bilde av Fru Poelmann sittende ved et hagebord sammen med sønnen, som hadde fett, halvlangt hår og et litt ukomfortabelt uttrykk. Lengre bak var det plassert et mindre, innrammet bilde som så ut til å være tatt for noen år tilbake. På høyre side sto Fru Poelmann selv, i litt yngre utgave. Bildets venstre side var dekket av flere lag med brun, ugjennomsiktig teip.
”Men si meg,” fortsatte hun, ”hvilken grunn har du for å ikke like den pomadestinkende amøben? Mulig at teorien min har gått ut på dato, men jeg trodde jenter mellom 12 og nitten gjorde alt for å havne i armene hans... Eller er Sebastians glansdager endelig over?”
Vanessa var klar over at hvis hun gjorde noe som helst for å irritere Fru Poelmann, ville informasjonen hun ga bli brukt på verst tenkelig måte. Heldigvis var hun dumdristig nok til å fortelle allikevel.
”Sebastian… Vel, han såret meg, og sviktet meg. Han sparket meg når jeg lå nede. Vi hadde inngått en muntlig avtale om at han skulle la meg gi ut en cd på hans selskap. Han ville ligge med meg, og først trodde jeg det var fordi han likte meg, at han brydde seg om meg og kanskje ville være sammen med meg, men så bestemte han seg for at hvis jeg ikke ville ligge med ham, skulle jeg ikke få spille inn det albumet heller. Og så ville han tak bilder av meg, ja, du behøver ikke å ha ekstra god fantasi for å gjette hva salgs bilder det var. Jeg er så redd for at han skal sende de bildene videre til andre. Han vil ikke høre på meg, han bare kommer med de samme, gamle triksene sine..”
”Jeg forstår. Nok en blomst ble plukket og snart etterlatt for å visne.” Fru Poelmann beholdt roen.
”Jeg blir bare så rasende på slike menn altså! Tøm og røm…” Vanessa hadde gråten i halsen og svelget desperat for å holde tårene tilbake.
”De fleste av dem er svin, jenta mi. Slik har det vært siden tidenes morgen.”
”For småjentene er han deres store kjærlighet, men han ser bare på dem som et nytt hakk i sengestolpen. Jeg blir vel ikke den siste. Det er så sinnsykt urettferdig at han kan fortsette slik! ”Vanessa hutret, enda det var godt over 20 grader ute.
”Hva har du tenkt å gjøre med saken?”
”Jeg vil ta ham med buksene nede!” Øynene til Vanessa lynte av iver.
”Bokstavelig talt?” repliserte Fru Poelmann tørt.
”Hvis jeg får muligheten…” Vanessa fniste. ”Hvis jeg kombinerer det jeg har på ham med det du har på ham, så… kan vi kanskje drive ham vekk herfra?”
”Hvilke midler har du tenkt å sette inn?” Det var ikke enkelt å lese noe ut ifra ansiktet til Fru Poelmann.
”Vel, å begynne med å late som alt er godt mellom oss, så jeg kan komme meg nær nok til å samle inn bevis før jeg setter inn nådestøtet og viser ham kravene. Min måte eller ingen måte. Han kommer ikke til å skjønne hva som traff ham.”
”En ikke ueffen tanke. Vi får komme tilbake til det praktiske en annen dag. Hva hadde du tenkt at min rolle i dette skulle være?”
Vanessa nølte litt. ”Du vet jo en del om hvordan han er i forretningssaker, akkurat som jeg vet hvordan han er privat. Kan ikke du også finne ut mer og bruke ferdighetene dine til å presse ham ut av markedet?”
”Den oppgaven er ikke umulig, og jeg ser hva som er i det for meg…”
”Flott!” Vanessa strålte
”Da får jeg vel si at det er best for deg at dette samarbeidet ikke blir en skuffelse. Vi vet begge at ingenting kommer gratis.” Fru Poelmann strakte ut hånden.
Vanessa trykket hånden hennes før hun forsvant hjemover, lykkelig nynnende. Vær forsiktig... Når du inngår en avtale med djevelen, les alltid det som står nederst med liten skrift.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 4.

På vei tilbake til helsefarmen grunnet Vanessa på hvem hun skulle hente hjelp fra nå. Angela hadde mye å gjøre med skole og hobbyer, og hun var heller ikke så glad i å være inneblandet i ulovlige ting. Flavio var kanskje redd for å få sparken fra Rosenhain, hvor han trivdes så godt, eller å måtte dra tilbake til Italia. Å ordne dette alene var nok det enkleste. Å fortsette å tilsynelatende uskyldig observere Sebastians affærer, for så å vende seg mot ham når han minst ventet det. Egentlig ville det være å gjøre verden en tjeneste. Et nytt år, nye småjenter som Sebastian kunne ta inn i varmen. Bare at etter hvert kom bismaken, så de holdt ikke varmen så lenge. Vanessa var så provosert at hun nesten spyttet. Men så var det det med de bildene da… Hun kunne kjøpslå med ham. Foreslå at hvis han ga henne bildene tilbake, kunne hun gi ham noe han ønsket seg, som for eksempel Wendy, tilbake. Nei, det var noe de gjorde i pre-bibelske tider. Antagelig måtte hun stjele tilbake originalbildene. Kanskje kunne hun ta opp Sebastians samtaler uten at han fikk nyss om det. Resten kunne hun sjekke siden. Hmm, hun visste vel egentlig om en gutt som kunne tenkes å være til å stole på…

Vanessa gikk inn i helsefarmens resepsjon. Moren satt i telefonen, noe hun vanligvis kunne gjøre i timevis. Vanessa forsøkte å gi et signal for å få hennes oppmerksomhet. Ingrid viftet litt irritert med hånden. ”Ser du ikke at jeg er opptatt nå?”
Etter en kort stund avsluttet Ingrid med ”Tre stykker til den 21.” og la på røret.
”Hvor er klasselistene fra ungdomsskolen?” spurte datteren hennes.
”Kjære, hvordan skal jeg kunne holde styr på sånt? Skal du ha nummeret til han du klinte med på klassediskoteket i niende? Gå til Andreas, du, han er skolemann, så han har sikkert slike papirer. ”sa Ingrid og tok ut en kjærlighet på pinne fra blyantholderen på bordet.
Inn kom en middelaldrende kvinne med en bag under armen. ”Greta Stephans, jeg har bestilt rom her i dag.”
Ingrid kikket knapt opp, bare rakte henne et håndkle og en romnøkkel. ”Ha et fint opphold.” sa hun lett.
Nok en kunde kom inn, denne gangen en bredskuldret mann med tykt, lyst hår, smilerynker og en elegant trillekoffert.
”Hjertelig velkommen til helsefarmen.” Nå var Ingrids tone langt mer engasjert. Hun snurret kjærlighetpinnen rundt med tungen og studerte kunden inngående.
”Mange takk. Jeg har bestilt rom til Olaf Meyer.”
”Ah, rom 19 da.” Ingrid lot nøkkelen dingle litt for øynene hans før hun la den ned i hånden hans.
Han betraktet henne med en viss undring. Den røde halternecken som var holdt sammen av en gullspenne hadde vært litt too much på ei på 24, og helt uakseptabel på ei som hadde passert 40 med god margin. Han fikk ikke betraktet henne lenge før han ble overrakt to tykke håndklær.
”Nyt oppholdet.” sa Ingrid langsomt. Hun trakk kjærligheten ut av munnen og stappet den inn igjen.
Han takket for det.
Ingrid fortsatte. ”Vi ønsker å gi alle våre kunder en tett oppfølging. Hvis det er noe jeg kunne bistå med, så har du nummeret mitt.” Han ble overrakt visittkortet hennes før han gikk til rommet.
Vanessa hadde sett nok. Hun tok bussen til skolen i Olemunde. Heldigvis var Andreas på kontoret. Han hadde mye å gjøre, men tok seg alltid tid til sin stedatter.
”Hvorfor er du her, kjære deg?” spurte ham. Hun var ikke en vanlig gjest på ungdomsskolen der han jobbet.
”Jeg har mistet den nye adressen til en gutt jeg kjente. Du har gamle klasselister, ikke sant? Han jeg leter etter heter Jeremy Lahm og gikk i avgangsklassen for snart tre år siden…”
”Vel, egentlig har jeg ikke lov til å gi ut slike opplysninger…”
”Væær så snill?” Vanessa bøyde seg fremover mot skjermen så han fikk full utsikt til baken hennes i det korte skjørtet. Andreas plasserte hurtig en perm i fanget.
”Jo, jeg antar at jeg kan gjøre et unntak, bare denne gangen..” Andreas fomlet litt med arkivskuffen.
”Her har vi Jeremy Lahms adresse før og etter flytting.” Han kopierte opplysningene for henne.
”Åå, takk! Du er en knupp.” Hun ga Andreas en varm klem, men han holdt henne litt på avstand.
Først da hun hadde fått listen kom hun på at det hadde vært mye enklere å bare søke på telefonkatalogen på nettet. Vel, det var i alle fall en som ble glad for at hun hadde tatt turen om skolen…

Etter en telefonsamtale fant hun ut at Jeremy fortsatt bodde der han flyttet i 10. klasse, for å slippe å bruke penger på bosted mens han drev med skolegang. Han var litt overrasket over å høre fra Vanessa etter så lang tid, men det virket som han gledet seg til besøket hun foreslo. Om tre dager skulle hun se ham i Berlin.

”Neste stopp, Berlin sentralstasjon.” Vanessa plukket opp skuldervesken sin og stilte seg opp ved utgangen. Flere timer hadde hun sittet på toget og sett hus og gjerder, byer og bondegårder, fyke forbi. Hun hadde hørt på musikk, drukket brus og lest motemagasiner. Først på toget hadde de praktiske innvendingene ved ideen hennes kommet.
Hva hvis hun ikke kjente ham igjen? Hva hvis HAN ikke kjente henne igjen? Hva hvis de ikke fant noe å snakke om? Hva hvis hadde planlagt et forferdelig kjedelig opplegg for dagen? Hva hvis han hadde dame, som insisterte på å være med? Grøss. Hva hvis han plutselig angret på at han hadde takket ja?
Hun blåste bort bekymringene. Det var ikke hennes problem. Hvis de ikke fant tonen, så var det han det gikk utover. Det var mange flotte gutter og menn i Berlin, og hun aktet å gjøre det beste ut av dagen. Med ham eller uten ham.
Toget skrenset til en halt og byboere og turister tumlet ut. Vanessa speidet rundt seg på plattformen. Der.
Han hadde endret seg, men hun hadde ikke hatt problemer med å plukke ham ut blant 20 mistenkte. Han sto der i sin fulle høyde, omtrent 10-15 centimeter høyere enn henne, anslo Vanessa. Det nesten sorte håret falt perfekt nedover pannen hans. Brillene var fortsatt der, bare at de hadde en videre, sort innfatning. Sikkert plukket ut for å gi ham den indieversjonen-av-Harry-Potter-looken som jentene var så svak for. Han hadde et par flekker av kullstift på skjorteermet, skinnarmbånd rundt håndleddet, og nedtråkkede Converse. Han lyste opp da hun skyndte seg i mot ham.
”Velkommen” sa han og fanget Vanessa inn i en trygg bjørneklem. Hun holdt rundt ham litt lenger enn nødvendig og kikket opp i øynene hans når de slapp taket. Han virket litt sterkere enn hun kunne huske ham, kanskje hadde han blitt det av å slepe rundt på tunge bøker og lerret.
”Så, her er byen!” sa han og slo ut med armene. ”Vi kan gå hvor som helst.”
”Har du ikke planlagt noe?” spurte hun.
”Nei, jeg tenkte at vi kunne bruke dagen på noe du vil gjøre.” sa Jeremy.
”Da vil jeg se det nye hjemmet ditt. Og så vil jeg gå dit du pleier å gå, når du ikke har med deg gjester fra Olemunde altså.” sa Vanessa bestemte.
”Ikke noe shopping? Jeg trodde jeg kjente deg.” sa Jeremy forbløffet.
”Eh, når du sier det, så hadde jeg egentlig ikke hatt noe i mot å gå i handlestrøket heller…” sa hun forsiktig.
”En gang berte, alltid berte.” sa han ertende, og hun dyttet lett til ham.
”Hva synes du om å gå hjem til meg først, så kan vi gå og handle, og til sist kan vi gå på et av de faste stedene mine og få oss noe godt å spise og drikke?” sa Jeremy
”Perfekt.” sa hun.

Leiligheten deres lå bare et par busstopp unna. Han låste opp døren og viste henne inn til en ganske gjennomsnittlig leilighet. Vanessa kjente at det var overraskende behagelig å sparke av seg skoene. De nye med høye hæler tok mer på enn hun trodde. De gikk gjennom stuen.
”Skal vi drikke litt før vi går ut og varmer kredittkortet? Ja, jeg mente juice altså…” spurte Jeremy og ledet henne inn på kjøkkenet. ”Sitrus, eller gulrotjuice, min mors spesialitet?”
”Sånn er mora mi også. Eller, for å være nøyaktig, er det kli og Nutrilett annenhver uke når hun ikke hiver ned sjokolademousse og biff. Sitrus, takk.”
Jeremy flirte og overleverte henne juiceglasset med et lite bukk.
De fortsatte inn til rommet hans.
På den ene veggen hang et Chagall-trykk, AC/DC på motsatte. Sengen oppredd med lappeteppe, som sikkert var håndlaget av hans mor. Et stjernekart på veggen over den. En diger bokhylle full av Dostojevskij, Kafka - og Tommy og Tigeren. Åttebinds leksikon. Og hele øverste hylle full av bøker som ”Surrealisme for viderekommende”, ”Postmodernismen” og ”Nittitallets største utstillinger.” Bilder fra teltturer med kameratene på oppslagstavlen. Tegneseriestriper på døren til klesskapet. Globus på skrivebordet. Polaroidbilder av han og en jente med øynene innrammet av sort kajal. På det øverste bilde hadde hun en alvorlig mine og han et lite smil på lur, på neste hadde hun fiskemunn og han skjelte og rynket pannen, og på det siste knakk de begge sammen i latterkrampe.
”Hvem er hun? Altså hun på bildet ved siden av deg?” Vanessa var så lett i tonen som mulig.
”Å ja. Suzanne. Jeg gikk ut med henne et par måneder av førsteåret. Det er ikke noe mellom oss nå. Men jeg har noen gode minner med henne. Hun driver alltid med noe moro. Skjønt akkurat nå driver hun på med en anarkistdame som heter Lina. Så jeg er fortsatt venner med henne, men vi sees ikke så ofte.”
”Så du er singel akkurat nå?” spurte Vanessa forventingsfullt.
”Kan si det sånn. Jeg var sammen med Marian like etter jul. Hun går på økonomi. Du hadde sikkert likt henne (”Tror ikke det” tenkte Vanessa). Det er over nå, men det er ikke noe vondt blod mellom oss. Vi hilser på hverandre i kantina og sånt” forsikret han.
”Jeg er også singel - akkurat nå…” sa Vanessa langsomt.
Jeremy lot ikke til å bli så påvirket av det utsagnet. Han satte seg ned i sengen han også, men på trygg avstand.
”Hva driver du med ellers nå da?”
”Jeg går ikke på skole nå for tiden… Jeg driver og synger litt, du vet jo at jeg elsker musikk og å opptre. Hvis ikke det ordner seg, har jeg tenkt på å bli make-up artist”
”Kan du ta en sang nå da?” Jeremy utfordret henne.
”Neei... Jeg kan tenke på det, jeg kan synge etter handleturen vår. Kanskje.”
Vanessa nøt stunden. Hun visste hvordan gutter vanligvis oppførte seg når hun var alene med dem i en låst leilighet. Her satt hun og Jeremy i hver sin ende av sengen hans og drakk juice, og det føltes fint. Avslappende, på en måte.
Hun plukket opp en kosebamse som satt på skrivebordet. ”Er denne din?” sa hun og håpet at det ikke var en gave fra eksen.
”Ja, jeg kunne ikke kaste ut Koalamann. Fikk han i barnehagen” svarte Jeremy.
Vanessa fniste. ”Søtt…” sa hun.
De hadde begge drukket opp juicen, så nå var det tid for shopping.

”Dette er det mest behagelige adrenalinrushet som finnes.” ropte Vanessa når de sto i en toetasjes motebutikk. Popmusikken strømmet ut av høyttalerne. Hun var i sitt ess der hun gikk og plukket ut plagg blant stativene.
Jeremy satte på seg en trailercaps og gjorde en virkelig bra hooligan-imitasjon. Så byttet han til en filthatt og var Bogart, før han prøvde en diger strikkelue og var knapt forståelig skiboms. Vanessa kunne ikke la være å le. Når hadde han plutselig blitt selvsikker? Det kan skje mye på tre år i byen...
Vanessa valgte små ulljakker og babydollkjoler og annet som kunne betraktes som kunstnerisk sexy. Når hun hadde samlet sammen nok plagg gikk de mot prøverommet.
”Ikke kikk” sa hun frekt før hun trakk forhenget igjen. Så klart var den advarselen helt unødvendig. Jeremy var snill gutt og sto tålmodig og ventet mens hun prøvde antrekk på antrekk. Han prøvde ikke å smugtitte under forhenget en eneste gang og beundret trofast de nye antrekkene hun prøvde. Til slutt valgte hun en sort- og hvit-stripete strikkekjole Jeremy hadde komplimentert henne mye i og en turkis babydollkjole hun selv likte veldig godt. Etter de hadde betalt i kassen, var de på vei mot et handlesenter. Men Vanessa kjente at føttene hennes verket.
”Kan vi sette oss ned litt?” klynket hun og sank ned på en benk. Hun trakk av seg skoene og kjente
”Au.” sa Jeremy medfølende. Han grøsset ved synet av vannblemmene, som ut til å være store nok til å slukke tørsten til en kamel. Plutselig kom han seg på bena og forsvant mot et butikkstrøk. ”Vent her.”
Vanessa kjente at uroen begynte å spre seg. Ville han gå fra henne alene på en benk i Berlin? I flere minutter ble hun sittende og lure før han vendte tilbake.
”Vær så god, skjønne frøken” sa han, bukket overdrevet og slapp en pakke tigerstripete gnagsårplaster i fanget hennes. ”Jeg gikk bare til nærmeste apotek. Burde sagt hvor jeg skulle, men da hadde det ikke vært en overraskelse.”
Lettelsen bredte seg hos Vanessa. ”Du er så søt! Takk.”
Etter at hun hadde plastret seg nøye, lurte Jeremy på om hun orket mer bytrasking.
”Kan vi ikke bare gå på kafé etter jeg har kjøpt meg noen bedre sko?” sukket Vanessa.

Så klart sa Jeremy ja til dette forslaget. Han støttet henne opp så hun kom seg på bena igjen, og etter at hun hadde kjøpt noen lette ballerinasko som ikke strammet noe sted, ledet han henne gjennom smale gater på vei mot Cafe Staffeliet. Staffeliet, som elevene sa, var en familiedrevet kafé, med rutete gardiner, gamle filmplakater på veggene og godt polstrede stoler rundt tomannsbord. Menyen var kort og skrevet opp på en tavle som hang ved disken. Vanessa var absolutt ikke glad i kaffe, men det fristet lite å bestille noe alkohol og røpe at hun ikke fylte atten før på sensommeren.
”Kan jeg ta en kakao?” spurte hun uanstrengt.
”Kakao er helt greit.. Jeg pleier å bestille det selv noen ganger, jeg, når jeg allerede har fått de tre daglige kaffekoppene mine. Koffein på kvelden er ikke godt for magen, vet du.” Jeremy smilte beroligende. Selv bestemte han seg for å ta en kopp vanlig sort kaffe.
Jeremy hadde virkelig slått an siden sist. Å studere kunsthistorie som en av få mannlige elever (som i tillegg ikke var opptatt av samme kjønn) sikret ham øyeblikkelig status som omsvermet av jenter. At han var hyggelig og litt kjekk på en lun måte gjorde ikke saken verre.
Han vasset nesten i jenter med alpeluer og skisseblokker, jenter som visste hvem Sartre og Duchamp var og brukte raknede blondestrømpebukser. De praktisk talt klebet seg til Jeremy Lahm, satt på pulten hans og dinglet med bena og skrev varme sms-er og mailer. Han fikk kommentarer om at hvis han gikk over til akttegning så kunne han alltid ta kontakt med dem for et samarbeid, og det var en av de mer diskré tingene han fikk høre. Bleke og huløyde hadde de fleste en særegen ynde, men ingen av dem hadde samme utstråling, livsholdning og sexappeal som Vanessa.
Jeremy gjenga dette på en beskjeden og diskre måte, med å prate om det gode sosiale miljøet i stedet for å skryte og sørget for å gi masse kreditt til lærerne og medelevene sine. Han fortalte også om turer han hadde vært på, både på fritiden og i skolens regi. Han husket også å stille Vanessa masse spørsmål og lyttet engasjert til det hun svarte.
Vanessas små anekdoter fra fester og livet på helsefarmen var snart oppbrukt, men hun merket at hun virkelig trivdes i Jeremys selskap. Hun likte fortellermåten hans, som var rolig og beskjeden, men med en glødende iver.
”Hvor mange fatalister trengs det for å skifte en lyspære?”
”Øhm, vet ikke?” svarte Vanessa.
”Ingen, hvorfor prøve å endre det?” sa Jeremy.
Vanessa så egentlig ikke hva som var så morsomt med den, men hun fniste allikevel, dels for å være høflig, dels fordi hun personlig synes at han kunne lest opp dagens børsnoteringer og gjort dem interessante. Hun hadde smilt mer i løpet av en dag enn det hun vanligvis gjorde på en hel helg, men nå var det på tide å komme til saken.
”Du husker at jeg fortalte at jeg drev og sang?”
”Mm, skal du ta en sang nå?” Jeremy gliste til henne.
”Nei, ikke det… Jeg har lenge drømt om en platekontrakt, siden jeg er så glad i musikk og å opptre. I fjor trodde jeg at jeg hadde fått sjansen til å endelig få oppfylt drømmen min, men det var en hake… Jeg kjenner en popstjerne, nemlig. Ønsker ikke å nevne navnet hans, men han var tidligere frontfiguren i et av landets store boyband, og nå driver han selv som musikkprodusent. Siden flere år tilbake har han vært imponert over stemmen min, og vi hadde et godt samarbeid. Trodde jeg…. Denne popstjernen tilbød meg sjansen til å komme og spille inn musikk i studio, siden han hadde, helt uavhengig av det som skjedde, sett et potensial i meg. Han var til og med villig til å høre på låtene jeg hadde laget selv. Når det var tid for innspilling, utsatte han den flere ganger. Jeg begynte å lure, men han virket unnvikende. Så begynte han å stille krav som jeg måtte oppfylle for at han skulle holde sin del av avtalen. Han sa at hvis jeg ikke ville ligge med ham, så skulle jeg ikke se snurten av noen platekontrakt.” Vanessa senket blikket og rødmet, muligens med vilje. Jeremys øyne hadde gradvis blitt større etter hvert som hun fortalte. Hun valgte allikevel å fortsette, det var ingen vei tilbake.
”Så jeg gjorde som han sa, jeg tenkte at han likte meg, og kontrakten hadde hittil ikke vært nedtegnet skriftlig, så jeg visste at den kunne jeg se langt etter hvis jeg ikke føyde meg. Etter det ville han plutselig ta bilder av meg, og… de var ikke av den typen man kan bruke på julekortene til bestemor og bestefar, for å si det sånn…”. Hun fniste beskjemmet.
”Jeg var dum nok til å si ja igjen, tenkte at det kunne tyde på at han var interessert og jeg kunne bruke fotomuligheten som litt øving før modellkarrieren min. Vel, nå har det gått mange måneder siden bildene ble tatt og jeg har fortsatt ikke sett noe til kontrakten min. Jeg er redd for at jeg bare har blitt lurt og at nå har han bildene som han kan bruke som han vil. Minst like ille er det at jeg har sett småjentene flokke seg rundt ham, og han tilbyr dem julebrus og inviterer dem hjem for å se på gullplatene hans. Jeg er redd for at jeg ikke var den første – og heller ikke kommer til å bli den siste. Så jeg ønsker å ta igjen med ham, og i alle falle konfrontere ham så han endelig holder sin del av avtalen.
Jeremy hadde en bekymret nyve i pannen. ”Det er fælt at det har skjedd, og jeg håper så klart det ordner seg. Han burde ikke slippe unna med dette, men jeg kan dessverre ikke gjøre noe direkte herfra…” Hele oppsynet til Jeremy var beklagende.
”Ja, greit det… Jeg forstår.” Og hun forsto faktisk. Å si at det ikke skuffet henne at han sa nei, ville vært å lyve, men innerst inne ville hun blitt mer skuffet om han hadde godtatt ideen hennes. Jeremy Lahm var en snill gutt, og snille gutter drev ikke med sånt.
”Så….” Tausheten gled ned mellom dem igjen. Jeremy fiklet ukomfortabelt med saltbøssen. Vanessa vippet med foten. Hun ville bryte islaget som hadde lagt seg. Jeremy hadde akkurat sagt nei til forslaget hennes, allikevel hadde hun hatt den beste dagen på flere måneder. Brått reiste hun seg, lente seg over ham, og kysset ham. Dette overrumplet Jeremy totalt. Vanessa ante ikke at kafeen gjester stirret nysgjerrig på dem, hun hadde lukket øynene helt og fokuserte på tungen sin i munnen hans og hendene sine rundt nakken hans. Kysset lot til å vare i flere minutter, så rev de seg løs. Jeremy kikket opp på henne. Tydelig forfjamset, men han strålte. Så grep hun sakene sine, snudde på hælen og løp.
Hun visste at selv om han sprang, ville han ikke rekke å ta henne igjen. Nok en av hennes dumme impulser, men hun kunne ikke la være å følge dem. Vesken klasket mot skulderen hennes, og hun kjente at pusten ble kortere, men hun svingte inn på perrongen uten å stoppe en eneste gang.

Hun smatt lett som en vind inn på toget. Heldigvis var det i ferd med å fylles med passasjerer for avgang. Dørene lukket seg bak henne og hun valgte å ikke se seg tilbake. Spilte det noen rolle om han hadde fulgt etter henne? Hun kom tilbake til Olemunde, der hun var en babe med tvilsomt rykte, og han var fortsatt i Berlin, der han var kongen av kunstnerder. Og alt kom til å fortsette som om ingenting hadde hendt den dagen. Den ville bli et fint minne, i det minste.


[Og ja, jeg vet jeg går litt vekk fra canon selv når det kommer til hva som skjer mellom Vanessa/Sebastian, men jeg har mange grunner til å synes deler av handlingen i spesialen var usannsynlig og upassende til tider. Og jeg kan servere en mindre barnevennlig utgave enn det forlaget må holde seg til.
Kan ikke love nytt kapittel før om tre uker(kan ta lengre tid, kan mulig komme fortere om jeg får en dag eller to med mye ledig tid og litt inspirasjon, da prioriterer jeg Wendy), vil ikke legge ut et for raskt og sammenrasket bare for å gjøre det. Nå er det midt i eksamenstiden, det skal pugges og gjennomgås i ukene, reises frem og tilbake i helgene, og så etter det igjen blir det tid for sånt som fanfiction og dansing, om jeg har overskudd. Så historien har ikke dødd, men jeg beklager de lange stoppene.]

FAIL i Wendy

Long time, no see.
Jeg har vært opptatt å gjøre ferdig min andre lille hobbyblogg, http://generationgirlbooks.blogspot.com og med livet sånn generelt, som har definitivt snudd seg til det bedre, men kommer til å være proppfullt den kommende måneden.

Allikevel måtte jeg ta meg tid til å dekke månedens fail, supplert av Wendy.

De har begynt med en ny tegnestil som føles veldig enkel, barnslig og "glatt" i forhold til den gamle. Lurer på hvem mannen hun omfavner er. Jeg blir i alle fall dypt skuffet om ikke det er enten Jerry eller Mark.

Hestene var også finere i den gamle tegnestilen. Når fikk Kari fregner og mer oppstoppernese enn Wendy? Helga og Besta har også fått en helt ny look, og ser temmelig annerledes ut. Men hva har de gjort med Gunnar? Gunnar, Gunnar, alltid til stede for å tale om verdien av punktlighet, ærlighet, sunne aktiviteter og sunn leggetid. Fornuftens stemme ser nå ut som en militær med hardt, firkantet ansikt, harde, sorte øyenbryn og sleik i pannen.
Alexa har begynt å se mye eldre ut. Sønnen hennes ser ut som en fåmete dukke, og slekter nok på faren, som vi endelig har funnet ut heter Wang til etternavn.

Ingrid var en gang berømt kirurg.... Unnskyld meg?!? Å drikke vann når man leser og få det ut gjennom nesen er en ting. Å drikke vann fra gullfiskbollen, inhalere en gullfisk av overraskelse og få gullfisken opp gjennom nesen er en annen. Kjære lesere, det kan jeg mildt si er en ubehagelig opplevelse. Hvis hun er skikkelig kirurg, kan jeg love deg at hun hadde praktisert botox og silikon på seg selv for lenge siden. (Og jeg antar at dette er en oversettertabbe og at originalen sier noe sånt som "Hun het en gang Chirurg.")
Vanessas hår har blitt noe bedre. Hun har et temmelig Angelina-aktig og ondt uttrykk.
Andreas har plutselig blitt Peter. Greit å ha et dekknavn når man praktiserer hebefili. Og jeg setter pris på å se hvordan blikket hans faller mot Vanessa.
Tanja er blitt litt androgyn.
Robin har faktisk blitt kjekkere og ser ut som en stereotypisk deilig italiener. Nå begynner jeg å lure på om hans mor er italiensk og hvorfor Tanja og Robin aldri er hos moren sin i serien.

Og stakkars Flavio da, timewarpet har gått ut over ham, han er 17 år i Norge og 23 i Tyskland, og det har slitt ham så mye ut at han ser ut som en tynn 40-årig vaktmester med tendenser til haukenese og unibrow.
Jeg antar at Johanne er Joanne Wenders, hyggelig for henne at hun har blitt degradert fra ridelærer til hestepasser da. Tom var nylig ansatt, og vi kjenner Michael, men hvem er Tamara og Svea?

Vent... Er det ingen Bianca med? Mine bønner har blitt hørt, da jeg har håpet i ti år at de skulle kutte ut Bianca. Hurra!! Forresten har de ikke med Jerry, Sara eller Angela heller, så har Wendy blitt mer loner nå?

En megatabbe mange blader/forlag/bokklubber/tegneserieskapere gjør, er å bare være opptatt av å skaffe seg nye, unge, lite kvalitetsbevisste lesere/medlemmer, som kjøper bare en/et/noen få blad/bok/tegneserie(r). Det er de litt eldre leserne, eller i alle fall de som har lest mer enn tre nummer, uavhengig av alder, som er den trofaste fansen og ved å bruke lette løsninger for å søke seg til en mer skiftende og ustabil målgruppe, vil kvaliteten senkes og førstnevnte lesere føle seg oversette og utelatte. Hele bladet vil føles billig, selv om ikke prisen reflekterer dette.

Ikke nok med det, i bladet dekker de to av verdenshistoriens styggelser. Nemlig Miley Cyrus og onepiece. Dette er ikke et kjendisblad eller fjortisblad, og jeg kan tenke meg få som er mer irriterende enn Miley Cyrus uansett. Hun hører ikke hjemme i et hyggelig hesteblad, punktum.
Og å gi bort onepiece som premie er bare å støtte opp under ukulturen. Nei, dette synes jeg lesere i alle aldre burde vært spart for.

Og hvis det ønskes å se mer av hvordan det går med våre venner i "Den som ler sist", rop ut, så kommer det kanskje nye avsnitt innen ubestemt tid.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 3.

Neste morgen våknet Vanessa etter en urolig natt. Det hadde vært en av de nettene hun følte på seg at hun hadde hatt en skummel og ubehagelig drøm, enda hun ikke kunne huske akkurat hva som hadde skjedd. Etter en lang dusj gikk hun ned til frokostbordet, nysminket og ordnet på håret, men fortsatt i rosa morgenkåpe, som om det var den mest naturlige sak i verden.
Overraskende nok var Andreas fortsatt der, enda Tanja og Robin hadde forsvunnet ut av huset for lenge siden.
”Sikker på at ikke du også skal ha litt havregrøt da?” spurte han Ingrid som satt ved frokostbordet og bladde gjennom underholdningssidene i avisen.
”Nei da, søten, jeg skal bare ha to skiver med lettmargarin og ost. Vanessa, smør på til meg også.”
Andreas føk bekymret rundt på kjøkkenet og lette. Vanessa benyttet seg av kaoset og la et ordentlig lag fjellsmør under osten på skivene til Ingrid. Så helte hun honnikorn i en bolle til seg selv.
”Dere har vel ikke sett en avlang dokumentmappe med planer og cd-er?” sa Andreas. Han var tydelig stresset.
”Nei, det har jeg ikke. Og du burde klare å holde styr på dem selv.” sa Ingrid. ”Mmm, denne margarinen smaker veldig ekte.” føyde hun til
”Vanessa, kan ikke du være grei og hjelpe meg med å rydde på kontoret mitt i kveld?” spurte Andreas.
”Eh, jeg har ikke rotet på kontoret ditt. Jeg var bare der inne for å finne printerpapir.” Vanessa slo ut med armene.
”Så du tror ikke at jeg kunne klart det? Forresten kan hun bare gjøre det, jeg har ikke tid uansett.” fnøs Ingrid.
De hadde nå reist seg begge to og sto på hver sin side av Andreas. Det lå en sky av parfyme over kjøkkenet, Britney Spears’ ”Fantasy” fra Vanessas side, og Chloé fra Ingrids.
”Øhm, jeg mener at må alle gjøre en liten innsats, og vi har jo snakket om at Vanessa burde ta mer ansvar i huset.” rodde han.
Både mor og datter kikket litt irritert på Andreas.
”Det lå faktisk noe viktig i den mappen.” sa han snurt og føk ut av huset.
Vanessa trakk frem mobilen og var oppslukt av å spille og se gjennom meldingene.
”Hva er dine planer for dagen da, skal du ut med en av… guttevennene dine? Så mye å gjøre, så liten tid.” bemerket Ingrid.
”Hva så? Jeg hadde faktisk tenkt å være her og sole meg, og det er ikke ditt problem hva jeg skal.” svarte hun uten å se opp.
Ingrid kastet resten av den siste skiven i papirkurven. ”Ikke snakk til meg på den måten.” glefset hun.
”Jeg slutter hvis du gjør det.” sa Vanessa og gikk opp på rommet.

Hun la seg på sengen med hodetelefonene på. Hun måtte ta Sebastian før han tok henne. Hva ville hans neste trekk bli? Etter å ha sortert tankene sine litt, kom hun frem til følgende plan. 1. Få ødelagt originalfilene med bildene av henne på. Hun regnet med at selv ikke Sebastian hadde våget å spre bildene før hun ble 18, så fikk hun fjernet originalfilene, kunne det gå bra. 2. Finne bevis for at han hadde det for vane å utnytte tenåringsjenter. 3. Bevise at han var rundhåndet med både gylne dråper og muligens hallusinogener. 4. Finne noe med plateselskapet eller restauranten hans det var mulig å sette fingeren på. Vanessa førte et mentalt spørsmålstegn til det siste punktet. Dette kunne bli litt mye å gape over, så hun håpet at Flavio kunne bistå henne. Eller til nød Angela. Vanessa smilte når hun tenkte at den sleipingen skulle angre på at han kom til Olemunde. Hun våget ikke å tenke mer på hva som skjedde hvis denne planen falt i grus.

Hun plukket opp telefonen og skrev ”Jg kommer bort til lunsjen, ok? (:” Nummeret kunne hun i hodet. Etter hun hadde sendt, telte hun ned mentalt. Fem, fire, tre, to, en… Det pep i telefonen. ”Mye å gjre i dag, haster d?” ”Pliiz? Trenger å snakke m dg…” svarte hun. Nytt pip. ”Ok, kom i lunsjen :)” ”Flott :*” Så var det å finne dagens antrekk. Etter en liten gjennomgang av klesskapet valgte hun kort denimskjørt, lys rosa hettegenser med strasstener på ryggen, og sandaler med tynne stropper. Hun sendte et raskt slengkyss til seg selv i det store speilet før hun gikk.

Rosenhain neste. Vanessa befant seg ved inngangen til stallene. Hun så onkelen sin og sprang bort til ham.
”Jeg er nødt til å se Flavio, hvor er han?”
”Han skulle fikse et gjerde. Han burde være ved de østre innhegningene akkurat nå. Bare ikke distraher ham for mye.” sa Gunnar godmodig.
Vanessa takket ham og var på vei i en annen retning. En av de små nyansatte stallguttene snudde seg etter henne og gikk nesten på en trillebår. Fullt klar over sin effekt måtte hun blafre litt ekstra med vippene til ham. Så gikk hun nedover mot innhegningene med sin særegne gange, som inkluderte mye hoftevrikk.

Flavio sto og malte et gjerde. Som vanlig plystret han på en liten munter melodi mens han malte.
”Hallo!” ropte Vanessa. Flavio snudde seg og ble stående og smile til henne mens hvitmalingen dryppet fra kosten hans.
”Kom og sett deg da, jeg hadde en viktig ting å snakke med deg om.” Etter han hadde satt fra seg malingen, fikk han en stor og vennskapelig klem.
De satte seg ned ved gjerdet. Flavio pakket opp matpakken sin og de småpratet i noen minutter.
”Til saken. Du husker den platekontrakten jeg skulle få? Og at omstendighetene etter det medførte noen heller unevnelige ting? Jeg har enda ikke fått muligheten til å spille inn noe. Han har bare lurt og bedratt meg. Alt jeg har gjort har vært forgjeves, så jeg synes han skal få kjenne smaken av egen medisin snart. Jeg trenger noen. Og du er så flink til å støtte andre. Faktisk har du vært en av de som har stilt opp aller mest for meg.” fortalte hun og tok hånden til Flavio.
”Du har jo så sans for spennende ting. Har alltid sagt til meg at du har lyst til å oppleve et eventyr og nå kan vi sette planen ut i livet.” fortsatte hun.
Flavio tok en pause i tyggingen.
”Vi kan finne ut om all den ulovlige shiten han driver med, vi har nok av virkelige saker å ta av. Og så gir vi han et ultimatum om å betale meg eller at jeg forteller alle hva han har for vane å gjøre. Og det vi tjener kan vi dele.” Vanessa var veldig myk, nesten bønnfallende i stemmen
Flavio var så svak for de store sørgmodige øynene hennes, men selv ikke de kunne overbevise ham denne gangen.
”Nessa, det er forbudt. Jeg kan ikke risikere jobben min og rullebladet mitt ved å bli tatt for utpressing, avlytting eller å trenge seg ulovlig inn på andres eiendom..” sa han bekymret.
”Hvis, og jeg gjentar hvis, vi blir tatt, så skal jeg ta på meg skylden” sa Vanessa spontant, uten tanke på at hun kanskje ikke ville klart det hvis hun var i en slik presset situasjon.
”Og er det ikke litt farlig? Kanskje du, jeg mener vi, burde prøve å gjøre noe annet?” påpekte han.
”Du har behov for mer penger, akkurat som meg, ikke sant? Kom igjen, du har alltid det.”
Flavio kunne ikke benekte det siste utsagnet. En svak rødme steg i kinnene hans og han så nedover de rene, men slitte klærne sine.
”Det er alt for risikabelt for meg, jeg har aldri gjort noe sånt før. Beklager.” sa Flavio litt oppgitt.
”Please! Du er den eneste jeg har.” Og det verste var at hun mente det bokstavelig, at hun ikke kom på et eneste menneske hun kunne betro seg til unntatt Flavio.
”Jeg er lei for det, men jeg kan ikke.” Flavio sendte henne et beklagende blikk.
”Du vet at jeg kommer til å gjøre det uansett. Og du skal ikke si dette jeg har sagt til noen.” Vanessa flagret av gårde.
Flavio sto igjen. Hun mente alvor. Om hun ble tatt før hun fikk gjort ferdig det hun hadde begynt på, så kunne man i alle fall ikke si at hun ikke virkelig hadde forsøkt. Bekymringen om han måtte hente Vanessa på politistasjonen eller om det ville skje noe enda verre med henne først ble en illevarslende grå sky på Flavios vanligvis lyseblå himmel.
I begynnelsen hadde han funnet henne nydelig, men ganske irriterende. Etter hvert som de hadde blitt bedre kjent, hadde han sett at det var langt mer som plaget henne under overflaten. Han hadde sett henne strutte rundt og vrikke på rumpa og lage trutmunn til machogutter. Han hadde sett henne gå inn i forhold med de samme guttene og bli enda mer følelsesmessig misbrukt enn hun allerede var. Alt han ønsket var å legge armene rundt henne og fortelle henne at alt kommer til å bli bra.
Vanessa tok seg alltid opp igjen, på utsiden i det minste, hun danset på bordene og sang høyt og så ut som hun spiste diamanter til frokost. Hans høyeste ønske, sammen med mer penger å sende til familien i Italia, var at Vanessa skulle få det så godt som hun fortjente.
Så klart håpet Flavio at Vanessa skulle få en fin fremtid sammen med ham, men han kunne aldri tvinge eller presse henne til noe. For lenge siden hadde han bestemt seg for at hvis ikke han kunne få Vanessa selv, så skulle han i det minste bli hennes beste venn og løyndomsholder. Han skulle være der når hun trengte noen, prøve å hjelpe henne med å fikse ting igjen og aldri røpe det hun fortalte ham under fire øyne. Hun var fullt klar over at han ikke kunne sladre.





Dette kapittlet skjedde det ikke så mye i, men forhåpentligvis blir det mer spenning på midten.

Jeg lager noen ganger en mental playlist over sanger mens jeg skriver. Mange av de gamle Britneysangene kunne kle Vanessa, spesielt My Prerogative, og Everytime,
I tillegg Bitch av Mereditch Brooks, Rumors av Lindsay Lohan og Ashamed av Bertine Zetlitz, som forresten er en sang jeg har et meget personlig forhold til.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 2.

Hun trippet opp den lange gruslagte veien på de høye stiletthælene. En kraftig vakt med morskt uttrykk stoppet henne. ”Hva har du her å gjøre?”
”Jeg skal på besøk til Herr Peterson. Du kan spørre ham selv.” sa Vanessa småsurt. Hun hadde ikke tenkt å sløse bort sjarmen på vakten når hun var lovet å slippe inn. Vakten ringte ham opp på en walkietalkie og litt skuffet åpnet han porten. Vanessa gikk langsomt opp mot den overdådige villaen. Hun kom inn og der satt Vibeke bak disken. Vibeke faktisk.
”Hei, det er meg, Vanessa, utrolig lenge siden sist, på Rosenhain, jeg var bare en liten fjortis da. Jeg er jo kusinen til Wendy, Gwendolyn Thorn, det store sprangtalentet. Husker du da du lærte oss voltige? ”Vibeke nikket.
”Rosenhain, mm.” Hun hadde det samme fraværende uttrykket i ansiktet. Vanessa følte lyst til å klaske til henne, selv om det ikke var Vibekes feil at hun og de andre ansatte hadde fri tilgang til små smilende piller.
”Vel, nå skal jeg inn til Sebastian, og det var, ehm, hyggelig å møte deg.”

På toppen av trappen var Sebastians store suite av et soverom. Vanessa ble hjertelig mottatt av Sebastian, like frisk og hovmodig som vanlig.
”Vanessa! Like vakker som alltid.” Han la armen rundt livet hennes og Vanessa kysset ham pliktskyldigst på begge kinn.
Sebastian så etter omstendighetene sunn og fornøyd ut. Håret hans, som fortsatt var like mørkt og langt var samlet i en hestehale og han hadde en satengvest over den bredsnippede skjorten. Rommet var i en salig uorden. Sengeteppet var krøllete, og det lå slengt et par dressjakker over stolene. En haug fotografier tøt utover det antikke skrivebordet og et tungt sølvaskebeger sto oppå noen mystiske utseende papirer. Hele rommet duftet tungt og søtlig.
Hun tok av seg jakken. Sebastian plystret lavt og øynene hans gled fra utringningen til de slanke lårene hennes under den korte kjolekanten.
”Hyggelig å se deg.” Ordene hans kom ut litt mer ladet enn det som var meningen. Han hentet en flaske med klart innhold og helte rikelig opp i to glass.
”Jeg er her for å snakke business. I fjor lovet du meg en platekontrakt. Hittil har jeg ikke sett snurten av den. På tide å holde det du lover?” Vanessas stemme dirret av undertrykt sinne.
”Så, så da. Ting tar tid, spesielt i denne bransjen her.”
”Det holder bare ikke. Du utnyttet meg, og hva har jeg igjen for det? Ingenting!”
”Jeg ville ikke si ingenting… Og at du ble utnyttet er ikke rette ordet heller… Heller å bruke sin feminine sjarm på å lokke til gratis platekontrakt fra en stakkars mann…”
Vanessa fnøs. ”Du sa at jeg hadde en utrolig stemme. Og det sa du lenge før det var noe mellom oss! Men du kommer kanskje til å trekke det tilbake nå?”
”Ro deg ned.” Sebastian strakte opp håndflatene. ”Jeg har bare litt dårlig med cash, og mye å gjøre. Jeg skal nok få fikset den plata di skal vi se…”
”Lite tid og penger? Jeg er en syttenårig alkoholelskende dropout, og til og med jeg klarer å holde bedre styr på pengene mine og avtalene mine enn det du gjør!” Den irriterte tonen til Vanessa var ikke til å ta feil av.
”Så skal jeg ordne det så fort jeg kan, da… Du må bare ikke tro at du er min eneste groupie, jeg vasser i gærne jenter.” sa Sebastian tilfreds.
Vanessa kikket ned på den urørte drinken. ”Nei, men ikke alle er like vakre, eller like målbevisste…”
”Sant nok.”
En kort stillhet spredde seg mellom dem.
”Kjenner jeg deg rett, begynner du vel å snakke om tjenester og gjentjenester nå.” sa hun plutselig.
”Alt har sin pris, frøken.” sa Sebastian enkelt.
”Så et gangbang med The Boyz?” snappet hun raskt tilbake.
”Vel, det er i alle fall en måte å få de gamle gutta samlet igjen…” Denne gangen valgte Sebastian å svare med samme mynt.
”Det er lov å drømme.” fnyste hun.
”Jeg trodde du var den typen jente som var til for å oppfylle menns drømmer.” mumlet Sebastian.
”Jeg måtte vært enda lengre nede enn det jeg er nå hvis jeg skulle gjort det med hele bandet.” Vanessa fikk frysninger.
Sebastian slo ut med armene. ”Det var du som foreslo det.”
Vanessa rynket på nesen.
”Men til saken… jeg har fortsatt de bildene av deg, og du blir 18 år veldig snart, så da får jeg ingen straff hvis de kommer ut… tilfeldigvis.” Sebastian smilte sleipt.
”Jeg har ikke noe annet å tilby enn kroppen min, jeg har ingen venner, ingen penger, ingen evner eller ingen støtte her, så har jeg egentlig noe å tape?” sa hun irritert.
”Du kan til og med tiltale meg som Wendy i sengen hvis du vil.” sa Vanessa og håpet at han ikke skulle plukke opp ironien i stemmen hennes.
”Ikke verst…” sa Sebastian langsomt og gliste drømmende. Heldigvis merket han ikke uttrykket av vemmelse i ansiktet hennes etterpå heller.
Vanessa sukket lett.
”Er det noe som plager deg? Du kan si det til Sebastian vet du, jeg er her for deg…” Hånden hans dvelte litt for lenge på låret hennes.
Vanessa vred seg litt unna. ”Nå er det en ting som plager meg her, og det er deg!”
”Over til kusinen din, hvordan står det til med henne da?” Sebastian trakk hånden tilbake og skiftet emne.
”Jo da, hun stortrives. For femtende gang har Wendy klart å finne den store kjærligheten.”
”Skikkelig søt jente det der.” sa han langsomt.
”For å gjøre inntrykk på frøken Thorn, må du bli litt mer straight edge.” bemerket Vanessa.
”Og det sier du, som røyker alt du kan få hendene i?” parerte Sebastian.
”Vi snakker om deg, ikke meg her. Og jeg er på god vei til å slutte. Du skjønner hva jeg mener. Hvis hun kan få en veltrent, velstelt og veltalende ung mann mellom atten og tjue år, eller en noe foreldet popstjerne med sans for psykedeliske skjorter og snusk, som forresten nærmer seg tretti?” Vanessa lente seg frem over bordet og nappet lett i den nyanlagte barten hans.
”Og kvitt deg med pornomustasjen, jeg vet at hun ikke er særlig begeistret for en herre med bart.” Egentlig ønsket hun ikke at Wendy skulle falle i hans klør, men hun tenkte at for å la Sebastian få viljen sin, måtte hun lære ham triksene som skulle til. Wendy var så egenrådig uansett at hun fikk guttene hun ville, ikke omvendt.
”Puss tennene minst to ganger daglig, kom med blomster til henne, ikke vær for innpåsliten, skaff deg mokasiner og andeler i et fint aksjeselskap, gå på filmene HUN vil se, bruk en god cologne(hun liker forresten de som minner om sjøluft), still opp på alle hestestevnene hennes, få venninnene hennes til å begjære deg, stuss håret og tilby deg å gå arm i arm med henne når dere er ute. Og ikke glem å bli venn med foreldrene hennes, si at hun har et fjes vakrere enn de syv underverkene til sammen og lovpris Dixie.” Vanessa trakk pusten.
”Det… det var ikke lite.” Sebastian fikk en tenkenyve i pannen.
”Om ikke annet kan du jo tilby en henne en cd-deal, det finnes alltid en liten ting som heter autotune, vet du.” Den ene munnviken til Vanessa trakk seg langsomt oppover.
Sebastian svarte ikke, bare sopte noen kvitteringer ned i en arkivskuff og traff hånden gjennom hestehalen.
”Jeg har sagt mitt. Dette er siste advarsel!” Hun slamret det fulle glasset ned på skrivbordet og noen dråper plasket over kanten for å renne langsomt ned på bordflaten.
”Du vet like godt som meg hva vi avtalte. Spillet ditt lurer ikke meg!” Vanessa nappet til jakken og trampet ned trappen. Sebastian skyndte seg ned etter henne.
”Bare ha litt tålmodighet, så kan du komme tilbake til meg i studio.” Han tryglet nesten.
”Det jeg vil ha, er kontrakten du lovte meg, sort på hvitt!” Vanessa forsvant ut gjennom utgangsdøren.
Vakten kikket på henne med et ekkelt flir. ”Burde ikke være så høy i hatten, frøken Nesevis. Vet du ikke hvem du har med å gjøre?”
”Det er akkurat det jeg gjør, og nesevis kan du være selv” svarte Vanessa og gikk så raskt hun kunne med de høyhælte skoene.

”Så lang tid det tok…” sa Andreas og kikket bekymret på Vanessa.
”Ja, det var kø i kiosken.” sa Vanessa og smatt opp trappen, uten å forklare at hun måtte ha stått i kø i omtrent en time.
Soveromsdøren hennes gikk igjen med et kraftig smell. Vanessa sank ned på gulvet ”Faen!” klynket hun. Hvis ikke hun fikk tak i de bildene kunne det være ute med henne. Var det ikke typisk at det svinet kunne få henne til å fremstå som synderen i denne situasjonen? Det klassiske hore- og madonnakomplekset. Hun kunne se det for seg.
”Ja, altså hun prøvde altså å bestikke meg ved å strippe for meg og sende meg avslørende bilder. Jeg gjorde mitt beste for å stå i mot, men hva skal en stakkars mann gjøre når han blir forført? Det ble vanskeligere og vanskeligere å si nei.” kunne Sebastian si mens han ristet litt på hodet.
Familien kom til å se misbilligende på henne og hun ville bli det svarte får. Igjen. De kom til å skamme seg over hennes handlinger og hun ville sitte med mer tomhet, som opprettholder den vonde sirkelen. Da ser alle på meg, men ingen av de rette grunnene. Til og med Ingrid hadde holdt godt nok styr på seg selv til å klare å holde seg unna den slags skandaler. Vel, nå hjalp det vel på situasjonen at hun hadde vokst opp generasjoner før Youtube og Myspace.
Det eneste som kunne forbedre seg, var karrieremulighetene. Hvis det var den retningen hun ønsket å ta, ville det strømme inn tilbud om å delta i ”3jenter, 8menn, 1furutre.” og lignende voksenfilmer. Hun hadde jo alltid drømt om et liv på lerretet. Bare så synd at selv om mange hun kjente så på slike filmer, var det få som innrømte det, så det var ikke en lett vei til berømmelse. Hvordan kunne hun holde seg flytende?
Banking på døren. Vanessa strøk bort mascaraflekkene fra under det ene øyet og trakk på seg sitt nøye innøvde milliondollarsmil før hun låste opp døren igjen. Det var Andreas.
”Er det noe i veien? Du så opprørt ut når du kom inn. ”
”Neida! Jeg har bare så utrolig vondt i hodet, så jeg har tenkt å ta en hodepinetablett og legge meg.” fortsatte hun i en så lett tone som mulig.
”God natt da.” sa Andreas vennlig
”Mhm, natta. Og det var ikke noe galt.”
”Sett bort ifra at livet mitt er så godt som over…” la hun til etter han hadde gått.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 1.

Leses på eget ansvar, kan inneholde temaer som er for sterke for barn under 11 år.
Egmont og DC Thomson eier originale karakterer og steder, jeg har skrevet denne historien selv og setter pris på om den ikke blir kopiert. Inspirert av de kjære Wendy-bladene, men plottet og språket kommer fra Katarinas forskrudde og perverse hjerne.

Vanessa åpnet døren. Endelig her igjen. Hun hadde gått videre, til steder i nærmeste by som var litt villere og en anelse mer sofistikerte. Det var et under at Blu fortsatt sto så elendig kvaliteten på mat og drinker var. Eller kanskje ikke, siden det var lave priser, og alle som var for unge til å kjøpe sprudledrikke andre steder fikk tilfredsstilt sine behov her.
Nå, siden det var en glohet sommerdag, og alt for tidlig på dagen, var stedet rimelig folketomt, på nær et par bustete middelaldrende menn ved hjørnebordet og en søvnig og kvisete student med kladdebøker, kalkulator og et colaglass nesten like stort som en tønne. Vanessa kjente plutselig et stikk av medlidenhet med han som ikke hadde noen annen plass å øve på.
Bjellen plinget da hun steg inn. De to herrene så opp fra baconsmørbrødet med tydelig interesse og studenten satte colaslurken i halsen og begynte å harke. Vanessa skulle ønske hun hadde valgt å ha på seg noe annet enn den hvite tubetoppen og den lyseblå lårkorte shortsen, eller i det minste hatt en jakke hun kunne ha over. Allikevel gikk hun med målbevisste steg frem mot kassen, der en mismodig utseende servitrise med piercing i nesevingen sto og tørket av disken. Hun kremtet.
”Unnskyld meg.”
Servitøren vred opp den grålige kluten og kikket opp på henne under den hjemmeklipte panneluggen. ”Ja?”
Vanessa smilte. ”Jeg skulle likt å snakke med eieren.”
Et latterbrøl kom fra en av herrene ved bordet ”Hvem tror hun at hun er? Kom heller og sett deg her, snuppa.”
Damen bak disken kikket fortsatt skeptisk på henne. ”Du er vel ikke... sivil?...” Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden.
”Åh, nei, aldeles ikke!” sa Vanessa ivrig.
”Samma det, han er ikke her i dag uansett.” Servitøren gned halvhjertet på et glass.
”Kan du kontakte ham da? Det er noe jeg må snakke med ham om, og det er veeldig viktig…” Vanessa satte opp sitt søteste og mest desperate uttrykk.
”Okei, jeg antar at han liker å bli forstyrret” sa servitøren. Hun fisket frem en mobil, latet som om hun ikke så Vanessas hånd, men knepret et nummer inn på mobilen. ”Ja, hei, det er meg nede på Blu… det er en jente er som vil snakke med deg her. Hvem er hun?”
”Vanessa Chirurg. Si til ham at det haster og at jeg vil komme på besøk i kveld.”
”Vanessa. Vanessa Chirurg. Jeg er veldig lei for å vekke deg på denne måten, det er jeg virkelig… Jaså? Hun sier at hun vil snakke med deg… Mm, i kveld ja. Fint det, sov videre. ”Hun la på røret. ”Han sier at for deg gjør han gjerne et unntak i sitt fulle skjema (nesten uhørlig fnys fra Vanessa), og du kan komme i kveld.”
Vanessa gliste. ”Det var det jeg tenkte meg…” sa hun langsomt før hun spankulerte av lokalet ut til skuffede blikk fra mennene.

Vanessa var på vei ut. Håret hennes var fønet og tupert, aftensminken var lagt på i tykke lag og en lang strikkejakke skjulte den utringede sorte minikjolen. Moren hennes var antagelig ute og tilbød… personlig veiledning til en kunde på helsefarmen. Utrolig at hennes andre ekteskap holdt egentlig. Eller kanskje Vanessa en gang ville finne seg i at partneren hennes hadde flere andre på samme tid, så lenge hun følte at han elsket henne? Stefaren hennes, Andreas stakk hodet ut av døren, men han var det ikke noe fare med.
”Skal du ut nå?” spurte han og rynket pannen. Vanessa la hodet på skakke og smilte det flørtende smilet alle menn ble mo i knærne av.
”Jeg skal bare opp på kiosken en tur og kjøpe meg en muffins, jeg skal ikke ha noe kveldsmat nemlig.”
”Så klart er det greit, Vanessa” sa Andreas i en veldig forståelsesfull tone.
Vanessa kunne ikke la være å tenke at han hadde sagt det samme om hun hadde fortalt at hun skulle ut og kidnappe statsministeren.

Hmm... Hvem skal hun møte? Neste del blir lagt opp snart.

Vinterspesialen og Wendy og prinsen er skrevet ferdig, dere finner den lengre ned på siden.

Noen spørsmål/ønsker?

Ja eller nei til (egenlaget) fiksjon med Wendy-tema? Eller skal jeg bare legge ut de vanlige sammendragene?

Redigert 16.10.

Damn! Må skrive om et viktig problem, og dette er noe som er litt av en personlig hastesak. Kommer sannsyligvis ikke til å få skrevet om folkene i Wendy på et par uker, verken på den ene eller andre måten.

Den første Wendyhistorien (julehefte 2007/Penny 11/91)

Jeg har faktisk det første bladet denne sto i, og hadde det gjennom hele oppveksten. Jeg var baby da bladet kom ut, men jeg arvet det av et eldre søskenbarn senere.
Kan leses her: http://212.99.225.226/kunder/egmont/Wendy/NO/Wendy_publish/ekstra/Julehefte/index.html

Wendy har med seg Dixie og Wuschel på stranden. Wendy møter Mark(den kjekkasen, dåne, dåne) og låner Beni så Wuschel får sitte på ryggen hans. Wendy gjør seg klar til skolen, hester er det viktigste som finnes i verden for henne, bla, bla. Hun glemte å gjøre leksene, så hun ser på dem sammen med Bianca. Vanessa kommer forbi og kommenterer dette. Etter skolen forteller Wendy Dixie om straffeleksen hun har fått. Jon, en stallgutt, kommenterer at hester er for dumme til å forstå det hun sier. Wendy lurer på hvorfor han jobber der når han ikke liker hester. Dixie skvetter av en bøtte, enda Wendy trodde hun hadde sluttet med det. Gunnar ser dette og spør hvorfor ikke Wendy rir Penny. Wendy synes det er morsommere med Dixie. Hun møter Ingrid ved veien og Ingrid spør henne om straffeleksene. Wendy håper at hun ikke sier noe til faren hennes om det. Dixie er rastløs, og senere blir hun skremt av Kurts motorsykkel, så hun og Wendy tar turen hjemover.

Wendy beundrer Mark. Han sier til henne at alle kan ha en dårlig dag, også Dixie. Wendy gjør leksene før middag. Ved bordet sier Gunnar at familien Wolff og deres to døtre kommer neste dag. Wendy er snill og tilbyr seg å hjelpe moren, men Gunnar synes at hun heller bør gjøre lekser. Wendy sier at hun har gjort dem. Wendy må si god natt til Dixie før de legger seg. Neste dag møter Wendy Wolff-jentene. Sophie er vennlig og søt. Hun vil pakke ut kjolene sine først, mens Wendy og Martina går for å se på hestene. Hvis jeg husker rett har de byttet om på noen av replikkene fra da denne serien ble trykket første gang...sært. (senere)Ja, de har byttet om på replikkene. I bladet tenker Wendy "KJOLER på en rideferie? Planlegger hun å løpe rundt og feste mens hun er her?", mens i juleheftet er det Martina som sier noe lignende. Hvorfor redigeringen?

Martina liker Dixie, men hun får ikke lov til å ri henne. Gunnar anbefaler å gi henne en av ponniene, Prince. Martina klager, fordi hun heller vil ri Dixie. Før de skal reise på tur, sier Sophie at hun føler seg uvel, så hun blir ikke med. Wendy har sympati for henne, men medfølelsen går fort over når hun finner ut at Sophie vil være igjen for å flørte med Mark. "Den heksa!" tenker hun da. Wendy tar med resten av familien på tur. Martina prøver å tvinge Prince til å hoppe over en diger søledam, men lander selv i søla. Wendy sier til henne at det er for glatt til å hoppe, og hun burde enda ikke prøvd med en ukjent ponni. Nå har Martina blitt surere på Wendy.

Når Wendy skal sette inn Prince ser hun at Sophie og Mark står og snakker. Han skal vise Sophie ponniene, og har lagt armen rundt henne. Wendy blir gretten og misunnelig. Jon svarer surt når Wendy spør om han kan ta med salen til Prince inn for henne. Wendy tar med Dixie en tur. Der møter hun Vanessa, som kommenterer at det ser ut som at Wendy ikke har kontroll på Dixie. Wendy rir forbi Martina og sier til henne at hun ikke kan låne bort en følsom hest som Dixie. Dixie er fortsatt vrang, og Wendy tenker at hun er glad Gunnar ikke så dette. Mark skal ta med Sophie ut til lunsj i morgen. Ut til lunsj, å fytti! Dette mååå jo være utroskap av mest alvorlig grad. Så Wendy blir sur, og maser på Mark om at han må tilbake til arbeid igjen. Hun angrer på at hun maste på han og oppførte seg som om hun bare var sjefens datter. Alt er Sophies feil! Den merra!

Neste dag gnåler Wendy på Sophie fordi hun står i salrommet og børster håret før hun skal ri. Sånt kan man med fordel gjøre hjemme, men jeg hadde vært noe uforstående om ei hadde kommet og klikket på meg bare fordi jeg børstet håret. Wendy freser til henne at ridning ikke er noe moteshow. Mark ber henne om å skjerpe seg og være høflig, og sier at Wendy bare er sjalu. Dixie steiler og kaster av Wendy. Dette ser Gunnar, Mark og Carl Ruthfuss. Carl og Gunnar stoler ikke helt på Dixie og sier at de må kvitte seg med henne hvis dette ikke bedrer seg. Wendy trygler og ber, hun er nødt til å beholde Dixie. Mens hun står og strigler Dixie går Jon forbi og sier at han ville pisket Dixie. Wendy synes at han ikke skjønner noenting. Grubling over at hun må få faren fra å selge Dixie. Bianca ringer og spør Wendy om hun vil være med ut og shoppe. Wendy får penger av moren til nye bukser, men kjøper ett nytt pannebånd til Dixie i stedet. I det de går ut av butikken, ser de Sophie sitte bak på Kurts moped. Eller mopped, som de sier her på landet. Wendy blir frastøtt. Hvordan våger hun å bedra Mark på den måten? De har jo hatt en liten flørt og spist lunsj, praktisk talt en livslang forpliktelse. "Jeg ville ikke bedratt Mark" sier Bianca og begrunner det med at han er råkjekk. Så det er greit å være utro når man er i et forhold med en stygg person? Æsj. Bedratt? Ok, kan jo hende at hun var blitt venn med Kurt og han kjørte henne hjem fra byen så hun slapp å stå og haike?

Alexa har kommet hjem, og hun og Helga er oppgitte over at Wendy har kjøpt pannebånd til Dixie i stedet for nye bukser. Wendy slipper ut Dixie og sitter og beundrer henne. Mark kommer og sier til Wendy at hun burde høre på faren sin, og selge Dixie og kjøpe en hest med bedre temperament. Wendy blir forståelig nok opprørt og sier "Hvordan kan du si noe sånt? Og du er i alle fall ingen menneskekjenner, for den lille kjæresten din bedrar deg! Jeg så henne i landsbyen sammmen med Kurt!" Kanskje hun sitter bakpå en motorsykkel denne gangen? Boo, you slore! Mark vil ikke tro på henne, og Wendy blir frustert.

Wendy skal ta med Martina på ridetur. Hun vil ri Penny, som Wendy skal ri, men Wendy sier at hun må ri Prince. Martina klager og vil ha en ponni som er mer spennende. Wendy sier at hun må bli bedre til å ri. Wendy skal hoppe med Martina. Hun vil fortelle Martina hvordan det gjøres, men Martina freser at hun har hoppet før. Martina hoppet fint, og turen gikk bra, men Martina sa nesten ikke et ord til Wendy. Wendy setter inn Penny. Dixie står i boksen og er helt svett. Wendy spør hvorfor og Jon sier at Dixie klikket da Wendy red ut, så han satte Dixie inn så hun ikke skader seg. Wendy sitter og tenker på hva som kan være i veien med Dixie. Gunnar kommer inn og ber henne om å konsentrere seg om skolearbeidet.

Neste morgen tar Wendy farvel med Dixie før hun går til skolen. I originalversjonen har Wendy bukser, her har de retusjert jeansen om til et skjørt. Hvorfor? Ser de på skjørt som mer sømmelig eller noe? Wendy forteller Bianca om problemene med Dixie og Mark. Vanessa bemerker at hun har oppdaget gutter, ikke bare hester. Mark henter Wendy på skolen når hun skal hjem. Han sier at han kjørte forbi og tenkte hun ville sitte på. Særlig! Det var nok planlagt. Wendy og Mark stopper på bensinstasjonen. Der ser de Sophie bak på moppeden til Kurt for andre gang! Så usømmelig. Skynd deg, merk henne med en bokstav på brystet! Da sier Mark at han burde visst at Wendy ikke løy for ham. Og Mark kysser Wendy!
Bare på kinnet da.

De kjører hjem. Wendy sier at hun vil ri Dixie når hun kommer hjem. Mark sier at det er for sent... De ser Martina på ryggen til Dixie. Wendy springer ut av bilen og ber henne om å stoppe. Martina gir Dixie et hardt rapp med pisken. Wendy skriker at hun ikke må gjøre det. Dixie kaster av Martina og stikker av. Wendy lokker Dixie forsiktig til seg. Dixie roer seg ned når hun hører stemmen til Wendy. Gunnar hjelper Martina opp. Han sier at Dixie må selges siden hun har kastet av to personer i den siste tiden. Wendy sier at det var Martinas egen feil at hun falt av. Hun tror at Dixies problemer skyldes at noen andre har ridd henne. Martina sier at det ikke var henne, men Jon.

Martina så Jon piske Dixie når han red henne i ridehuset. Hvis hun ikke sladret skulle hun selv få prøve å ri Dixie. Gunnar skal si opp Jon. Martina ber om unnskyldning og sier at hun ikke taklet en vanskeligere hest allikevel. Snart går Wendys trening av Dixie fremover igjen. Mark innrømmer at Dixie er flink, Wendy er den perfekte rytteren for henne, og de er venner igjen. Wendy er glad for at Sophie og Martina drar. Mark også, Sophie lurte og sviktet ham. Ja, omg, han har hatt armen rundt skuldrene hennes og delt noen gulostskiver med henne. Nå har hun sittet bakpå moppeden til en annen, den hora.

Vanligvis er jeg flink til å tolke ting til å være litt på kanten, men jeg ser ikke mer enn maks vennskapelig flørt mellom Sophie og Mark eller Sophie og Kurt. Kanskje er hun en *sjokk* sosial, vennlig og utadvendt person?
Moro-faktor på en skala fra 1-5, hvor 1 er at jeg trengte minst tre Red Bull for å holde meg våken nok til å skrive og 5 er helt Vanessa: En litt svak 3. Denne var litt kjedelig. Hva er egentlig plottet her, at en stallgutt utnytter eller ikke utnytter Dixie, og at Wendy er sjalu på en berte som også liker Mark? Ikke så lovende som vanlig. Hurra for senere og saftigere historier. Men jeg skal begynne å bruke "sitte på med moppeden" som eufemisme for ikke så barnevennlige aktiviteter. "Så du sier at hun satt bak på mopeden hans? Ja, hun har nok sittet på med mange av dem i sin tid..."

Og at dette kan man lære at det straffer seg å flørte med Mark.

Hmm, før så lekte jeg med tanken på å skrive en "oppfølger" eller parodi på Wendy, men nå tenker jeg på å skrive en slags metatekst, hvor mange av karakterene møtes igjen, og forteller historien fra sitt perspektiv(med klare meninger om det som ble skrevet om dem...). Skal, skal ikke...

I neste sammendrag har jeg antagelig lyst til å ta opp tråden om seksualmoral i Wendy, så da kommer det til å handle om Wendy, Ralf, Jude og Vanessa.