Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 4.

På vei tilbake til helsefarmen grunnet Vanessa på hvem hun skulle hente hjelp fra nå. Angela hadde mye å gjøre med skole og hobbyer, og hun var heller ikke så glad i å være inneblandet i ulovlige ting. Flavio var kanskje redd for å få sparken fra Rosenhain, hvor han trivdes så godt, eller å måtte dra tilbake til Italia. Å ordne dette alene var nok det enkleste. Å fortsette å tilsynelatende uskyldig observere Sebastians affærer, for så å vende seg mot ham når han minst ventet det. Egentlig ville det være å gjøre verden en tjeneste. Et nytt år, nye småjenter som Sebastian kunne ta inn i varmen. Bare at etter hvert kom bismaken, så de holdt ikke varmen så lenge. Vanessa var så provosert at hun nesten spyttet. Men så var det det med de bildene da… Hun kunne kjøpslå med ham. Foreslå at hvis han ga henne bildene tilbake, kunne hun gi ham noe han ønsket seg, som for eksempel Wendy, tilbake. Nei, det var noe de gjorde i pre-bibelske tider. Antagelig måtte hun stjele tilbake originalbildene. Kanskje kunne hun ta opp Sebastians samtaler uten at han fikk nyss om det. Resten kunne hun sjekke siden. Hmm, hun visste vel egentlig om en gutt som kunne tenkes å være til å stole på…

Vanessa gikk inn i helsefarmens resepsjon. Moren satt i telefonen, noe hun vanligvis kunne gjøre i timevis. Vanessa forsøkte å gi et signal for å få hennes oppmerksomhet. Ingrid viftet litt irritert med hånden. ”Ser du ikke at jeg er opptatt nå?”
Etter en kort stund avsluttet Ingrid med ”Tre stykker til den 21.” og la på røret.
”Hvor er klasselistene fra ungdomsskolen?” spurte datteren hennes.
”Kjære, hvordan skal jeg kunne holde styr på sånt? Skal du ha nummeret til han du klinte med på klassediskoteket i niende? Gå til Andreas, du, han er skolemann, så han har sikkert slike papirer. ”sa Ingrid og tok ut en kjærlighet på pinne fra blyantholderen på bordet.
Inn kom en middelaldrende kvinne med en bag under armen. ”Greta Stephans, jeg har bestilt rom her i dag.”
Ingrid kikket knapt opp, bare rakte henne et håndkle og en romnøkkel. ”Ha et fint opphold.” sa hun lett.
Nok en kunde kom inn, denne gangen en bredskuldret mann med tykt, lyst hår, smilerynker og en elegant trillekoffert.
”Hjertelig velkommen til helsefarmen.” Nå var Ingrids tone langt mer engasjert. Hun snurret kjærlighetpinnen rundt med tungen og studerte kunden inngående.
”Mange takk. Jeg har bestilt rom til Olaf Meyer.”
”Ah, rom 19 da.” Ingrid lot nøkkelen dingle litt for øynene hans før hun la den ned i hånden hans.
Han betraktet henne med en viss undring. Den røde halternecken som var holdt sammen av en gullspenne hadde vært litt too much på ei på 24, og helt uakseptabel på ei som hadde passert 40 med god margin. Han fikk ikke betraktet henne lenge før han ble overrakt to tykke håndklær.
”Nyt oppholdet.” sa Ingrid langsomt. Hun trakk kjærligheten ut av munnen og stappet den inn igjen.
Han takket for det.
Ingrid fortsatte. ”Vi ønsker å gi alle våre kunder en tett oppfølging. Hvis det er noe jeg kunne bistå med, så har du nummeret mitt.” Han ble overrakt visittkortet hennes før han gikk til rommet.
Vanessa hadde sett nok. Hun tok bussen til skolen i Olemunde. Heldigvis var Andreas på kontoret. Han hadde mye å gjøre, men tok seg alltid tid til sin stedatter.
”Hvorfor er du her, kjære deg?” spurte ham. Hun var ikke en vanlig gjest på ungdomsskolen der han jobbet.
”Jeg har mistet den nye adressen til en gutt jeg kjente. Du har gamle klasselister, ikke sant? Han jeg leter etter heter Jeremy Lahm og gikk i avgangsklassen for snart tre år siden…”
”Vel, egentlig har jeg ikke lov til å gi ut slike opplysninger…”
”Væær så snill?” Vanessa bøyde seg fremover mot skjermen så han fikk full utsikt til baken hennes i det korte skjørtet. Andreas plasserte hurtig en perm i fanget.
”Jo, jeg antar at jeg kan gjøre et unntak, bare denne gangen..” Andreas fomlet litt med arkivskuffen.
”Her har vi Jeremy Lahms adresse før og etter flytting.” Han kopierte opplysningene for henne.
”Åå, takk! Du er en knupp.” Hun ga Andreas en varm klem, men han holdt henne litt på avstand.
Først da hun hadde fått listen kom hun på at det hadde vært mye enklere å bare søke på telefonkatalogen på nettet. Vel, det var i alle fall en som ble glad for at hun hadde tatt turen om skolen…

Etter en telefonsamtale fant hun ut at Jeremy fortsatt bodde der han flyttet i 10. klasse, for å slippe å bruke penger på bosted mens han drev med skolegang. Han var litt overrasket over å høre fra Vanessa etter så lang tid, men det virket som han gledet seg til besøket hun foreslo. Om tre dager skulle hun se ham i Berlin.

”Neste stopp, Berlin sentralstasjon.” Vanessa plukket opp skuldervesken sin og stilte seg opp ved utgangen. Flere timer hadde hun sittet på toget og sett hus og gjerder, byer og bondegårder, fyke forbi. Hun hadde hørt på musikk, drukket brus og lest motemagasiner. Først på toget hadde de praktiske innvendingene ved ideen hennes kommet.
Hva hvis hun ikke kjente ham igjen? Hva hvis HAN ikke kjente henne igjen? Hva hvis de ikke fant noe å snakke om? Hva hvis hadde planlagt et forferdelig kjedelig opplegg for dagen? Hva hvis han hadde dame, som insisterte på å være med? Grøss. Hva hvis han plutselig angret på at han hadde takket ja?
Hun blåste bort bekymringene. Det var ikke hennes problem. Hvis de ikke fant tonen, så var det han det gikk utover. Det var mange flotte gutter og menn i Berlin, og hun aktet å gjøre det beste ut av dagen. Med ham eller uten ham.
Toget skrenset til en halt og byboere og turister tumlet ut. Vanessa speidet rundt seg på plattformen. Der.
Han hadde endret seg, men hun hadde ikke hatt problemer med å plukke ham ut blant 20 mistenkte. Han sto der i sin fulle høyde, omtrent 10-15 centimeter høyere enn henne, anslo Vanessa. Det nesten sorte håret falt perfekt nedover pannen hans. Brillene var fortsatt der, bare at de hadde en videre, sort innfatning. Sikkert plukket ut for å gi ham den indieversjonen-av-Harry-Potter-looken som jentene var så svak for. Han hadde et par flekker av kullstift på skjorteermet, skinnarmbånd rundt håndleddet, og nedtråkkede Converse. Han lyste opp da hun skyndte seg i mot ham.
”Velkommen” sa han og fanget Vanessa inn i en trygg bjørneklem. Hun holdt rundt ham litt lenger enn nødvendig og kikket opp i øynene hans når de slapp taket. Han virket litt sterkere enn hun kunne huske ham, kanskje hadde han blitt det av å slepe rundt på tunge bøker og lerret.
”Så, her er byen!” sa han og slo ut med armene. ”Vi kan gå hvor som helst.”
”Har du ikke planlagt noe?” spurte hun.
”Nei, jeg tenkte at vi kunne bruke dagen på noe du vil gjøre.” sa Jeremy.
”Da vil jeg se det nye hjemmet ditt. Og så vil jeg gå dit du pleier å gå, når du ikke har med deg gjester fra Olemunde altså.” sa Vanessa bestemte.
”Ikke noe shopping? Jeg trodde jeg kjente deg.” sa Jeremy forbløffet.
”Eh, når du sier det, så hadde jeg egentlig ikke hatt noe i mot å gå i handlestrøket heller…” sa hun forsiktig.
”En gang berte, alltid berte.” sa han ertende, og hun dyttet lett til ham.
”Hva synes du om å gå hjem til meg først, så kan vi gå og handle, og til sist kan vi gå på et av de faste stedene mine og få oss noe godt å spise og drikke?” sa Jeremy
”Perfekt.” sa hun.

Leiligheten deres lå bare et par busstopp unna. Han låste opp døren og viste henne inn til en ganske gjennomsnittlig leilighet. Vanessa kjente at det var overraskende behagelig å sparke av seg skoene. De nye med høye hæler tok mer på enn hun trodde. De gikk gjennom stuen.
”Skal vi drikke litt før vi går ut og varmer kredittkortet? Ja, jeg mente juice altså…” spurte Jeremy og ledet henne inn på kjøkkenet. ”Sitrus, eller gulrotjuice, min mors spesialitet?”
”Sånn er mora mi også. Eller, for å være nøyaktig, er det kli og Nutrilett annenhver uke når hun ikke hiver ned sjokolademousse og biff. Sitrus, takk.”
Jeremy flirte og overleverte henne juiceglasset med et lite bukk.
De fortsatte inn til rommet hans.
På den ene veggen hang et Chagall-trykk, AC/DC på motsatte. Sengen oppredd med lappeteppe, som sikkert var håndlaget av hans mor. Et stjernekart på veggen over den. En diger bokhylle full av Dostojevskij, Kafka - og Tommy og Tigeren. Åttebinds leksikon. Og hele øverste hylle full av bøker som ”Surrealisme for viderekommende”, ”Postmodernismen” og ”Nittitallets største utstillinger.” Bilder fra teltturer med kameratene på oppslagstavlen. Tegneseriestriper på døren til klesskapet. Globus på skrivebordet. Polaroidbilder av han og en jente med øynene innrammet av sort kajal. På det øverste bilde hadde hun en alvorlig mine og han et lite smil på lur, på neste hadde hun fiskemunn og han skjelte og rynket pannen, og på det siste knakk de begge sammen i latterkrampe.
”Hvem er hun? Altså hun på bildet ved siden av deg?” Vanessa var så lett i tonen som mulig.
”Å ja. Suzanne. Jeg gikk ut med henne et par måneder av førsteåret. Det er ikke noe mellom oss nå. Men jeg har noen gode minner med henne. Hun driver alltid med noe moro. Skjønt akkurat nå driver hun på med en anarkistdame som heter Lina. Så jeg er fortsatt venner med henne, men vi sees ikke så ofte.”
”Så du er singel akkurat nå?” spurte Vanessa forventingsfullt.
”Kan si det sånn. Jeg var sammen med Marian like etter jul. Hun går på økonomi. Du hadde sikkert likt henne (”Tror ikke det” tenkte Vanessa). Det er over nå, men det er ikke noe vondt blod mellom oss. Vi hilser på hverandre i kantina og sånt” forsikret han.
”Jeg er også singel - akkurat nå…” sa Vanessa langsomt.
Jeremy lot ikke til å bli så påvirket av det utsagnet. Han satte seg ned i sengen han også, men på trygg avstand.
”Hva driver du med ellers nå da?”
”Jeg går ikke på skole nå for tiden… Jeg driver og synger litt, du vet jo at jeg elsker musikk og å opptre. Hvis ikke det ordner seg, har jeg tenkt på å bli make-up artist”
”Kan du ta en sang nå da?” Jeremy utfordret henne.
”Neei... Jeg kan tenke på det, jeg kan synge etter handleturen vår. Kanskje.”
Vanessa nøt stunden. Hun visste hvordan gutter vanligvis oppførte seg når hun var alene med dem i en låst leilighet. Her satt hun og Jeremy i hver sin ende av sengen hans og drakk juice, og det føltes fint. Avslappende, på en måte.
Hun plukket opp en kosebamse som satt på skrivebordet. ”Er denne din?” sa hun og håpet at det ikke var en gave fra eksen.
”Ja, jeg kunne ikke kaste ut Koalamann. Fikk han i barnehagen” svarte Jeremy.
Vanessa fniste. ”Søtt…” sa hun.
De hadde begge drukket opp juicen, så nå var det tid for shopping.

”Dette er det mest behagelige adrenalinrushet som finnes.” ropte Vanessa når de sto i en toetasjes motebutikk. Popmusikken strømmet ut av høyttalerne. Hun var i sitt ess der hun gikk og plukket ut plagg blant stativene.
Jeremy satte på seg en trailercaps og gjorde en virkelig bra hooligan-imitasjon. Så byttet han til en filthatt og var Bogart, før han prøvde en diger strikkelue og var knapt forståelig skiboms. Vanessa kunne ikke la være å le. Når hadde han plutselig blitt selvsikker? Det kan skje mye på tre år i byen...
Vanessa valgte små ulljakker og babydollkjoler og annet som kunne betraktes som kunstnerisk sexy. Når hun hadde samlet sammen nok plagg gikk de mot prøverommet.
”Ikke kikk” sa hun frekt før hun trakk forhenget igjen. Så klart var den advarselen helt unødvendig. Jeremy var snill gutt og sto tålmodig og ventet mens hun prøvde antrekk på antrekk. Han prøvde ikke å smugtitte under forhenget en eneste gang og beundret trofast de nye antrekkene hun prøvde. Til slutt valgte hun en sort- og hvit-stripete strikkekjole Jeremy hadde komplimentert henne mye i og en turkis babydollkjole hun selv likte veldig godt. Etter de hadde betalt i kassen, var de på vei mot et handlesenter. Men Vanessa kjente at føttene hennes verket.
”Kan vi sette oss ned litt?” klynket hun og sank ned på en benk. Hun trakk av seg skoene og kjente
”Au.” sa Jeremy medfølende. Han grøsset ved synet av vannblemmene, som ut til å være store nok til å slukke tørsten til en kamel. Plutselig kom han seg på bena og forsvant mot et butikkstrøk. ”Vent her.”
Vanessa kjente at uroen begynte å spre seg. Ville han gå fra henne alene på en benk i Berlin? I flere minutter ble hun sittende og lure før han vendte tilbake.
”Vær så god, skjønne frøken” sa han, bukket overdrevet og slapp en pakke tigerstripete gnagsårplaster i fanget hennes. ”Jeg gikk bare til nærmeste apotek. Burde sagt hvor jeg skulle, men da hadde det ikke vært en overraskelse.”
Lettelsen bredte seg hos Vanessa. ”Du er så søt! Takk.”
Etter at hun hadde plastret seg nøye, lurte Jeremy på om hun orket mer bytrasking.
”Kan vi ikke bare gå på kafé etter jeg har kjøpt meg noen bedre sko?” sukket Vanessa.

Så klart sa Jeremy ja til dette forslaget. Han støttet henne opp så hun kom seg på bena igjen, og etter at hun hadde kjøpt noen lette ballerinasko som ikke strammet noe sted, ledet han henne gjennom smale gater på vei mot Cafe Staffeliet. Staffeliet, som elevene sa, var en familiedrevet kafé, med rutete gardiner, gamle filmplakater på veggene og godt polstrede stoler rundt tomannsbord. Menyen var kort og skrevet opp på en tavle som hang ved disken. Vanessa var absolutt ikke glad i kaffe, men det fristet lite å bestille noe alkohol og røpe at hun ikke fylte atten før på sensommeren.
”Kan jeg ta en kakao?” spurte hun uanstrengt.
”Kakao er helt greit.. Jeg pleier å bestille det selv noen ganger, jeg, når jeg allerede har fått de tre daglige kaffekoppene mine. Koffein på kvelden er ikke godt for magen, vet du.” Jeremy smilte beroligende. Selv bestemte han seg for å ta en kopp vanlig sort kaffe.
Jeremy hadde virkelig slått an siden sist. Å studere kunsthistorie som en av få mannlige elever (som i tillegg ikke var opptatt av samme kjønn) sikret ham øyeblikkelig status som omsvermet av jenter. At han var hyggelig og litt kjekk på en lun måte gjorde ikke saken verre.
Han vasset nesten i jenter med alpeluer og skisseblokker, jenter som visste hvem Sartre og Duchamp var og brukte raknede blondestrømpebukser. De praktisk talt klebet seg til Jeremy Lahm, satt på pulten hans og dinglet med bena og skrev varme sms-er og mailer. Han fikk kommentarer om at hvis han gikk over til akttegning så kunne han alltid ta kontakt med dem for et samarbeid, og det var en av de mer diskré tingene han fikk høre. Bleke og huløyde hadde de fleste en særegen ynde, men ingen av dem hadde samme utstråling, livsholdning og sexappeal som Vanessa.
Jeremy gjenga dette på en beskjeden og diskre måte, med å prate om det gode sosiale miljøet i stedet for å skryte og sørget for å gi masse kreditt til lærerne og medelevene sine. Han fortalte også om turer han hadde vært på, både på fritiden og i skolens regi. Han husket også å stille Vanessa masse spørsmål og lyttet engasjert til det hun svarte.
Vanessas små anekdoter fra fester og livet på helsefarmen var snart oppbrukt, men hun merket at hun virkelig trivdes i Jeremys selskap. Hun likte fortellermåten hans, som var rolig og beskjeden, men med en glødende iver.
”Hvor mange fatalister trengs det for å skifte en lyspære?”
”Øhm, vet ikke?” svarte Vanessa.
”Ingen, hvorfor prøve å endre det?” sa Jeremy.
Vanessa så egentlig ikke hva som var så morsomt med den, men hun fniste allikevel, dels for å være høflig, dels fordi hun personlig synes at han kunne lest opp dagens børsnoteringer og gjort dem interessante. Hun hadde smilt mer i løpet av en dag enn det hun vanligvis gjorde på en hel helg, men nå var det på tide å komme til saken.
”Du husker at jeg fortalte at jeg drev og sang?”
”Mm, skal du ta en sang nå?” Jeremy gliste til henne.
”Nei, ikke det… Jeg har lenge drømt om en platekontrakt, siden jeg er så glad i musikk og å opptre. I fjor trodde jeg at jeg hadde fått sjansen til å endelig få oppfylt drømmen min, men det var en hake… Jeg kjenner en popstjerne, nemlig. Ønsker ikke å nevne navnet hans, men han var tidligere frontfiguren i et av landets store boyband, og nå driver han selv som musikkprodusent. Siden flere år tilbake har han vært imponert over stemmen min, og vi hadde et godt samarbeid. Trodde jeg…. Denne popstjernen tilbød meg sjansen til å komme og spille inn musikk i studio, siden han hadde, helt uavhengig av det som skjedde, sett et potensial i meg. Han var til og med villig til å høre på låtene jeg hadde laget selv. Når det var tid for innspilling, utsatte han den flere ganger. Jeg begynte å lure, men han virket unnvikende. Så begynte han å stille krav som jeg måtte oppfylle for at han skulle holde sin del av avtalen. Han sa at hvis jeg ikke ville ligge med ham, så skulle jeg ikke se snurten av noen platekontrakt.” Vanessa senket blikket og rødmet, muligens med vilje. Jeremys øyne hadde gradvis blitt større etter hvert som hun fortalte. Hun valgte allikevel å fortsette, det var ingen vei tilbake.
”Så jeg gjorde som han sa, jeg tenkte at han likte meg, og kontrakten hadde hittil ikke vært nedtegnet skriftlig, så jeg visste at den kunne jeg se langt etter hvis jeg ikke føyde meg. Etter det ville han plutselig ta bilder av meg, og… de var ikke av den typen man kan bruke på julekortene til bestemor og bestefar, for å si det sånn…”. Hun fniste beskjemmet.
”Jeg var dum nok til å si ja igjen, tenkte at det kunne tyde på at han var interessert og jeg kunne bruke fotomuligheten som litt øving før modellkarrieren min. Vel, nå har det gått mange måneder siden bildene ble tatt og jeg har fortsatt ikke sett noe til kontrakten min. Jeg er redd for at jeg bare har blitt lurt og at nå har han bildene som han kan bruke som han vil. Minst like ille er det at jeg har sett småjentene flokke seg rundt ham, og han tilbyr dem julebrus og inviterer dem hjem for å se på gullplatene hans. Jeg er redd for at jeg ikke var den første – og heller ikke kommer til å bli den siste. Så jeg ønsker å ta igjen med ham, og i alle falle konfrontere ham så han endelig holder sin del av avtalen.
Jeremy hadde en bekymret nyve i pannen. ”Det er fælt at det har skjedd, og jeg håper så klart det ordner seg. Han burde ikke slippe unna med dette, men jeg kan dessverre ikke gjøre noe direkte herfra…” Hele oppsynet til Jeremy var beklagende.
”Ja, greit det… Jeg forstår.” Og hun forsto faktisk. Å si at det ikke skuffet henne at han sa nei, ville vært å lyve, men innerst inne ville hun blitt mer skuffet om han hadde godtatt ideen hennes. Jeremy Lahm var en snill gutt, og snille gutter drev ikke med sånt.
”Så….” Tausheten gled ned mellom dem igjen. Jeremy fiklet ukomfortabelt med saltbøssen. Vanessa vippet med foten. Hun ville bryte islaget som hadde lagt seg. Jeremy hadde akkurat sagt nei til forslaget hennes, allikevel hadde hun hatt den beste dagen på flere måneder. Brått reiste hun seg, lente seg over ham, og kysset ham. Dette overrumplet Jeremy totalt. Vanessa ante ikke at kafeen gjester stirret nysgjerrig på dem, hun hadde lukket øynene helt og fokuserte på tungen sin i munnen hans og hendene sine rundt nakken hans. Kysset lot til å vare i flere minutter, så rev de seg løs. Jeremy kikket opp på henne. Tydelig forfjamset, men han strålte. Så grep hun sakene sine, snudde på hælen og løp.
Hun visste at selv om han sprang, ville han ikke rekke å ta henne igjen. Nok en av hennes dumme impulser, men hun kunne ikke la være å følge dem. Vesken klasket mot skulderen hennes, og hun kjente at pusten ble kortere, men hun svingte inn på perrongen uten å stoppe en eneste gang.

Hun smatt lett som en vind inn på toget. Heldigvis var det i ferd med å fylles med passasjerer for avgang. Dørene lukket seg bak henne og hun valgte å ikke se seg tilbake. Spilte det noen rolle om han hadde fulgt etter henne? Hun kom tilbake til Olemunde, der hun var en babe med tvilsomt rykte, og han var fortsatt i Berlin, der han var kongen av kunstnerder. Og alt kom til å fortsette som om ingenting hadde hendt den dagen. Den ville bli et fint minne, i det minste.


[Og ja, jeg vet jeg går litt vekk fra canon selv når det kommer til hva som skjer mellom Vanessa/Sebastian, men jeg har mange grunner til å synes deler av handlingen i spesialen var usannsynlig og upassende til tider. Og jeg kan servere en mindre barnevennlig utgave enn det forlaget må holde seg til.
Kan ikke love nytt kapittel før om tre uker(kan ta lengre tid, kan mulig komme fortere om jeg får en dag eller to med mye ledig tid og litt inspirasjon, da prioriterer jeg Wendy), vil ikke legge ut et for raskt og sammenrasket bare for å gjøre det. Nå er det midt i eksamenstiden, det skal pugges og gjennomgås i ukene, reises frem og tilbake i helgene, og så etter det igjen blir det tid for sånt som fanfiction og dansing, om jeg har overskudd. Så historien har ikke dødd, men jeg beklager de lange stoppene.]