Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 5.

Da hun skulle stige av toget igjen i Olemunde, oppdaget hun at posen med skoene hennes antagelig sto igjen på kafeen der hun hadde sittet med Jeremy. Å, samme kunne det være. De skoene var ikke noe gode uansett.
Om hun kunne forandret en ting, så hadde det vært at Jeremy hadde blitt i Olemunde. Vanessa var sikker på at hun kunne tent den flammen hos ham igjen da. Hun begjærte å bli begjært, og en kort stund hadde de kastet spesielle blikk på hverandre som gjorde det klart at de kunne fortsatt der de sluttet for snart tre år siden.

Dagen etter lå hun lenge og ignorerte både anrop på telefonen og at Ingrid og Andreas dro ut på jobb. Vanessa stelte seg og puttet i seg noen riskaker. Hun hadde tenkt til å ta en tur inn til Flavio før hun dro til Olemunde for å kikke i butikker.
Vel fremme ved Rosenhain stoppet hun brått. Hva gjorde han her nå?
Sebastian sto og hang ved inngangen til stallene, iført en blårutete skjorte som ikke kunne vært nyere om lappene fortsatt hang på. Og loafers. Vanessa var ikke sikker, men det så ut som han hadde klippet håret, i alle fall hadde han akkurat gredd sideskill. Under høyre arm holdt han en blomsterbukett. Fem rosa roser i cellofan.
Vanessas første reaksjon var å snu i avsky og gå hjem, men hun ventet ved paddockene. Hun ville ikke gå hjem og bli der resten av dagen uten noen til å holde henne med selskap. Hvis hun bare ventet her en stund, så ville han kanskje gå igjen uten å ha sett henne og hun kunne smyge seg frem til Flavio. Sebastian rettet litt på håret, studerte det kraftige gullarmbåndsuret sitt, så trådde han frem til Michael og spurte om noe. Michael nikket og svarte noe Vanessa ikke oppfattet fra denne avstanden.
Etter noen få minutter dukket objektet for hans affeksjon opp. Wendys lyse krøller glitret når solen falt på dem og gangen hennes var hurtig, jevn og fylt av en selvrespekt man umulig kunne la være å beundre. Men hun var ikke alene, arm i arm med henne gikk en lyshåret gutt. Han var så pass mye høyere enn henne at det måtte gå helt perfekt når de danset og kysset, og han var tydelig stolt over sin vakre kjæreste. Ellers var han ren og velklippet, en sånn ”settinnnavn den 3” type. Vanessa så Sebastians ansikt falle en kort stund, før han gjenvant fatningen. Han hilste tilsynelatende vennlig på Wendy og kavaleren hennes, og Wendy verdiget ham noen lange blikk før hun fortsatte opp mot paddocken sammen med gutten. Når Wendy hadde vendt ansiktet den andre veien, kastet Sebastian blomstene på marken og sparket dem, så mokasinen hans føk bortover bakken. Vanessa kunne ikke la være å flire. Skjebnen kan være en uforutsigbar dansepartner…
Wendy og gutten kom stadig nærmere. Nå så Vanessa at Wendy hadde et gutteaktig skjerf rundt halsen, sikkert opprinnelig tilhørende hennes nye partner. Øynene hans var mer grågrønne, ikke blå som ved første øyenkast, noterte Vanessa.
”Jaså, så Barbie har krabbet ut av esken sin i dag?” kommenterte Wendy spydig.
Vanessa bet seg i tungen og motstå fristelsen til å svare. Hun bare trakk litt på skuldrene.
Wendy så ut som hun ergret seg over å ikke få det svaret hun ventet på.
”Ha det, da” sa hun, og spaserte videre. Gutten lot blikket hvile på Vanessa og sendte henne et strålende smil, som hun raskt returnerte. Wendy trakk ham i ermet, så han vendte tilbake til hennes side og gikk på plass igjen. Vanessas humør var midlertidig tilbake. Ja, skjebnen kunne sannelig være lunefull…

Hun tok en rask prat med Flavio, som hadde nok å gjøre med oppstallingen, før hun dro inn til byen. Vanessa gikk bare litt planløst rundt i byen. Hun visste ikke hva hun egentlig lette etter.
Eller det gjorde hun egentlig, bare at ideer ikke skjulte seg i stativer med salgstopper og uansett hvor godt hun lette, ville hun ikke finne bevisene hun trengte blant rader av sko og designervesker. Nei, nå fikk det være nok. Hun hadde planer om å gå til en kafé og drukne sorgene sine i iste.

Vanessa var så dypt begravd i sin egne tanker, at hun nesten gikk på kvinnen som sto utenfor Bistro Trendissmo og røykte en uvanlig lang og smal sigarett. Enda det var sommer var hun fortsatt kledd i langermet cardigan. Hele tiden fulgte en bred mann med sorte solbriller henne med øynene, klar til å gripe inn ved den minste fare. Vanessa hilste, kvinnen nikket tilbake med sigaretten mellom leppene. Hun gjorde ikke mine til å gi Vanessa en, så Vanessa trakk litt fomlete opp sin egen røykpakke. Hun visste ikke hvorfor, men hendene hennes skalv, så hun måtte prøve et par ganger før hun fikk fyr på sigaretten.
”Så fint det er ute i dag. Ja, spesielt her, ved den herlige bistroen din. Den er så nydelig. Ufattelig at beboerne ikke setter skikkelig pris på en slik restaurant. Simpel og provinsiell, det er det denne byen er.” Vanessa økte farten på pratingen i håp om at den andre damen skulle bryte henne av, si noe, ja, bare det ikke var et ønske om å sende den grizzlybjørnstore mannen på henne, så hadde Vanessa vært takknemmelig for hva som helst.
Kvinnen sa ennå ikke et ord, bare betraktet henne langsomt og verdig, som en sfinks og blåste ut små røykdotter.
”Jeg trodde vi hadde fått et kvalitetsspisested her. En fantastisk konkurrent til Blu.” fortsatte Vanessa.
”Nå har det da aldri vært mye konkurranse å snakke om.” Kvinnen åpnet munnen for første gang og slapp ut en kort, hes latter.
Vanessa lo med, men hun var ikke sikker nok til å møte det som skjulte seg i kvinnens blikk. Utvilsomt sluhet og intelligens, men den som kikket dypt inn i øynene hennes kunne se at her skjulte det seg en hjerne som var sykere enn Vanessas, Sebastian og kanskje Tims til sammen.
”Går det fortsatt bra på jobben…?” Dumt spørsmål, tenkte Vanessa med en gang hun hadde stilt det.
”Ingenting å klage på, i alle fall.” Vanessa merket at kvinnen gjorde ikke mine til å stille noen form for spørsmål i retur. De ble stående i stillhet en stund, til sigaretten til Vanessa snart var nedbrent.
Vanessa stumpet røyken. ”Vel, jeg får fortsette videre.”
”Vi har vel alle ærend å utrette.” svarte damen.
”Ja, da går jeg. Ha det bra.” Vanessa heiste vesken bedre opp, før hun hevet hånden i et lite vink mot den stoiske kvinnen.
”Far vel.” Fru Poelmann plasserte langsomt den skarpe hælen sin på sigaretten før hun tråkket den godt ned i fortauet. Noe ubestemmelig lekte i munnvikene hennes. Vanessa var ikke sikker på om det var en betryggende eller foruroligende ting. I alle fall droppet hun isteen og dro rett hjem i stedet.

Vanessa hadde ligget våken mesteparten av natten, bortsett fra da hun hadde en drøm om at hun var blitt innkalt til rektors kontor fordi hun nektet å bære slips på skolen. En kanin med armbåndsur hadde ledet henne inn på kontoret mens den konstant gjentok at hun ikke måtte komme for sent. På kontoret var det ingen rektor, men kaninen sa til henne at hun skulle skrive ”Jeg skal være snill pike og aldri bli full igjen” 100 ganger på tavlen. Krittet hennes brakk allerede i den andre setningen, og når hun skulle åpne skuffen for å ta ut et nytt, flagret det ut en storm med sommerfugler.
Hun tasset ned til frokost. Andreas stoppet for å gi henne en rask klem. ”Nå stikker jeg på jobb. Det har vært fryktelig stressende der for tiden. Vaktmesteren er mistenkt for å ha satt opp kameraer i jentegarderoben og jeg må ta en titt på bevisene - en titt på saken, mener jeg!” Vanessa trakk på skuldrene.

Vanessa hadde en stille frokost med bare radioen som partner. Hun sang med på de meste mens hun fortærte frokostblandingen, og et sted i den tåkete hjernen hennes begynte det å danne seg en klarhet…

Byen i dag igjen. Hun tok bare få avstikkere, for å se på sko og noen nyankomne silkeskjerf.
Denne gangen stoppet hun ikke utenfor Bistro Trendissimo, men fortsatte inn, forbi bordene, forbi blomsteroppsatsene og buffeen. Vakten hevet armen for å stoppe henne. ”Har du en avtale?”
Vanessa ristet på hodet.
”Da kommer du ikke inn. Er det viktig?” spurte den enorme mannen morskt.
”Ja, jeg er nødt til å snakke med henne. Vær så snill.” tagg Vanessa.
”Kan gjøre et unntak, men jeg må sjekke deg og vesken din først.” repliserte han. Vanessa rakte ham LV-vesken sin og fulgte med da han rotet rundt i den. Så stakk hun lydig hendene i været for å bli kroppsvisitert. Som om hun kunne ha skjult noe våpen under den trange jeansen og rosa singleten uansett. Vakten virket temmelig fornøyd med resultatet.
”Gå inn, men hvis hun ikke vil snakke med deg, så går du. På minuttet. Frivillig.” sa han kort.
Vanessa visste ikke om hun hadde flaks eller uflaks. Dragen var på kontoret.
”Deg igjen?” Fru Poelmann kikket så vidt opp fra filofaxen.
”Ja, det var noe jeg ønsket å snakke med deg om. Fint skjerf, forresten. Hermes?” sa Vanessa og unngikk bevisst et unødvendig spørsmål om det var ekte.
”Mm. Spytt ut, hva ville du snakke om?” svarte Fru Poelmann.
”Du og jeg, altså, det jeg ville si var at vi har vel en felles bekjent. Sebastian.”
”Fortsett.” Hun rørte ikke en mine.
”Ja, du er lite glad i ham etter han åpnet kafeen sin og jeg er heller ingen fan, for å si det på den måten.”
”Kjekt at jeg vet hvordan du forholder deg til ham. Jeg satt akkurat og lurte på om jeg skulle omtale han som den selvopptatte klysa, eller den talentfulle unge mannen. Ja, vi har nok noe til felles der.” Fru Poelmann var like avbalansert.
På det ryddige skrivebordet hennes sto det en sølvfarget minimodell av solsystemet, komplett med alle planetene, inkludert Pluto. Ved siden av det sto et bilde av Fru Poelmann sittende ved et hagebord sammen med sønnen, som hadde fett, halvlangt hår og et litt ukomfortabelt uttrykk. Lengre bak var det plassert et mindre, innrammet bilde som så ut til å være tatt for noen år tilbake. På høyre side sto Fru Poelmann selv, i litt yngre utgave. Bildets venstre side var dekket av flere lag med brun, ugjennomsiktig teip.
”Men si meg,” fortsatte hun, ”hvilken grunn har du for å ikke like den pomadestinkende amøben? Mulig at teorien min har gått ut på dato, men jeg trodde jenter mellom 12 og nitten gjorde alt for å havne i armene hans... Eller er Sebastians glansdager endelig over?”
Vanessa var klar over at hvis hun gjorde noe som helst for å irritere Fru Poelmann, ville informasjonen hun ga bli brukt på verst tenkelig måte. Heldigvis var hun dumdristig nok til å fortelle allikevel.
”Sebastian… Vel, han såret meg, og sviktet meg. Han sparket meg når jeg lå nede. Vi hadde inngått en muntlig avtale om at han skulle la meg gi ut en cd på hans selskap. Han ville ligge med meg, og først trodde jeg det var fordi han likte meg, at han brydde seg om meg og kanskje ville være sammen med meg, men så bestemte han seg for at hvis jeg ikke ville ligge med ham, skulle jeg ikke få spille inn det albumet heller. Og så ville han tak bilder av meg, ja, du behøver ikke å ha ekstra god fantasi for å gjette hva salgs bilder det var. Jeg er så redd for at han skal sende de bildene videre til andre. Han vil ikke høre på meg, han bare kommer med de samme, gamle triksene sine..”
”Jeg forstår. Nok en blomst ble plukket og snart etterlatt for å visne.” Fru Poelmann beholdt roen.
”Jeg blir bare så rasende på slike menn altså! Tøm og røm…” Vanessa hadde gråten i halsen og svelget desperat for å holde tårene tilbake.
”De fleste av dem er svin, jenta mi. Slik har det vært siden tidenes morgen.”
”For småjentene er han deres store kjærlighet, men han ser bare på dem som et nytt hakk i sengestolpen. Jeg blir vel ikke den siste. Det er så sinnsykt urettferdig at han kan fortsette slik! ”Vanessa hutret, enda det var godt over 20 grader ute.
”Hva har du tenkt å gjøre med saken?”
”Jeg vil ta ham med buksene nede!” Øynene til Vanessa lynte av iver.
”Bokstavelig talt?” repliserte Fru Poelmann tørt.
”Hvis jeg får muligheten…” Vanessa fniste. ”Hvis jeg kombinerer det jeg har på ham med det du har på ham, så… kan vi kanskje drive ham vekk herfra?”
”Hvilke midler har du tenkt å sette inn?” Det var ikke enkelt å lese noe ut ifra ansiktet til Fru Poelmann.
”Vel, å begynne med å late som alt er godt mellom oss, så jeg kan komme meg nær nok til å samle inn bevis før jeg setter inn nådestøtet og viser ham kravene. Min måte eller ingen måte. Han kommer ikke til å skjønne hva som traff ham.”
”En ikke ueffen tanke. Vi får komme tilbake til det praktiske en annen dag. Hva hadde du tenkt at min rolle i dette skulle være?”
Vanessa nølte litt. ”Du vet jo en del om hvordan han er i forretningssaker, akkurat som jeg vet hvordan han er privat. Kan ikke du også finne ut mer og bruke ferdighetene dine til å presse ham ut av markedet?”
”Den oppgaven er ikke umulig, og jeg ser hva som er i det for meg…”
”Flott!” Vanessa strålte
”Da får jeg vel si at det er best for deg at dette samarbeidet ikke blir en skuffelse. Vi vet begge at ingenting kommer gratis.” Fru Poelmann strakte ut hånden.
Vanessa trykket hånden hennes før hun forsvant hjemover, lykkelig nynnende. Vær forsiktig... Når du inngår en avtale med djevelen, les alltid det som står nederst med liten skrift.