Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 3.

Neste morgen våknet Vanessa etter en urolig natt. Det hadde vært en av de nettene hun følte på seg at hun hadde hatt en skummel og ubehagelig drøm, enda hun ikke kunne huske akkurat hva som hadde skjedd. Etter en lang dusj gikk hun ned til frokostbordet, nysminket og ordnet på håret, men fortsatt i rosa morgenkåpe, som om det var den mest naturlige sak i verden.
Overraskende nok var Andreas fortsatt der, enda Tanja og Robin hadde forsvunnet ut av huset for lenge siden.
”Sikker på at ikke du også skal ha litt havregrøt da?” spurte han Ingrid som satt ved frokostbordet og bladde gjennom underholdningssidene i avisen.
”Nei da, søten, jeg skal bare ha to skiver med lettmargarin og ost. Vanessa, smør på til meg også.”
Andreas føk bekymret rundt på kjøkkenet og lette. Vanessa benyttet seg av kaoset og la et ordentlig lag fjellsmør under osten på skivene til Ingrid. Så helte hun honnikorn i en bolle til seg selv.
”Dere har vel ikke sett en avlang dokumentmappe med planer og cd-er?” sa Andreas. Han var tydelig stresset.
”Nei, det har jeg ikke. Og du burde klare å holde styr på dem selv.” sa Ingrid. ”Mmm, denne margarinen smaker veldig ekte.” føyde hun til
”Vanessa, kan ikke du være grei og hjelpe meg med å rydde på kontoret mitt i kveld?” spurte Andreas.
”Eh, jeg har ikke rotet på kontoret ditt. Jeg var bare der inne for å finne printerpapir.” Vanessa slo ut med armene.
”Så du tror ikke at jeg kunne klart det? Forresten kan hun bare gjøre det, jeg har ikke tid uansett.” fnøs Ingrid.
De hadde nå reist seg begge to og sto på hver sin side av Andreas. Det lå en sky av parfyme over kjøkkenet, Britney Spears’ ”Fantasy” fra Vanessas side, og Chloé fra Ingrids.
”Øhm, jeg mener at må alle gjøre en liten innsats, og vi har jo snakket om at Vanessa burde ta mer ansvar i huset.” rodde han.
Både mor og datter kikket litt irritert på Andreas.
”Det lå faktisk noe viktig i den mappen.” sa han snurt og føk ut av huset.
Vanessa trakk frem mobilen og var oppslukt av å spille og se gjennom meldingene.
”Hva er dine planer for dagen da, skal du ut med en av… guttevennene dine? Så mye å gjøre, så liten tid.” bemerket Ingrid.
”Hva så? Jeg hadde faktisk tenkt å være her og sole meg, og det er ikke ditt problem hva jeg skal.” svarte hun uten å se opp.
Ingrid kastet resten av den siste skiven i papirkurven. ”Ikke snakk til meg på den måten.” glefset hun.
”Jeg slutter hvis du gjør det.” sa Vanessa og gikk opp på rommet.

Hun la seg på sengen med hodetelefonene på. Hun måtte ta Sebastian før han tok henne. Hva ville hans neste trekk bli? Etter å ha sortert tankene sine litt, kom hun frem til følgende plan. 1. Få ødelagt originalfilene med bildene av henne på. Hun regnet med at selv ikke Sebastian hadde våget å spre bildene før hun ble 18, så fikk hun fjernet originalfilene, kunne det gå bra. 2. Finne bevis for at han hadde det for vane å utnytte tenåringsjenter. 3. Bevise at han var rundhåndet med både gylne dråper og muligens hallusinogener. 4. Finne noe med plateselskapet eller restauranten hans det var mulig å sette fingeren på. Vanessa førte et mentalt spørsmålstegn til det siste punktet. Dette kunne bli litt mye å gape over, så hun håpet at Flavio kunne bistå henne. Eller til nød Angela. Vanessa smilte når hun tenkte at den sleipingen skulle angre på at han kom til Olemunde. Hun våget ikke å tenke mer på hva som skjedde hvis denne planen falt i grus.

Hun plukket opp telefonen og skrev ”Jg kommer bort til lunsjen, ok? (:” Nummeret kunne hun i hodet. Etter hun hadde sendt, telte hun ned mentalt. Fem, fire, tre, to, en… Det pep i telefonen. ”Mye å gjre i dag, haster d?” ”Pliiz? Trenger å snakke m dg…” svarte hun. Nytt pip. ”Ok, kom i lunsjen :)” ”Flott :*” Så var det å finne dagens antrekk. Etter en liten gjennomgang av klesskapet valgte hun kort denimskjørt, lys rosa hettegenser med strasstener på ryggen, og sandaler med tynne stropper. Hun sendte et raskt slengkyss til seg selv i det store speilet før hun gikk.

Rosenhain neste. Vanessa befant seg ved inngangen til stallene. Hun så onkelen sin og sprang bort til ham.
”Jeg er nødt til å se Flavio, hvor er han?”
”Han skulle fikse et gjerde. Han burde være ved de østre innhegningene akkurat nå. Bare ikke distraher ham for mye.” sa Gunnar godmodig.
Vanessa takket ham og var på vei i en annen retning. En av de små nyansatte stallguttene snudde seg etter henne og gikk nesten på en trillebår. Fullt klar over sin effekt måtte hun blafre litt ekstra med vippene til ham. Så gikk hun nedover mot innhegningene med sin særegne gange, som inkluderte mye hoftevrikk.

Flavio sto og malte et gjerde. Som vanlig plystret han på en liten munter melodi mens han malte.
”Hallo!” ropte Vanessa. Flavio snudde seg og ble stående og smile til henne mens hvitmalingen dryppet fra kosten hans.
”Kom og sett deg da, jeg hadde en viktig ting å snakke med deg om.” Etter han hadde satt fra seg malingen, fikk han en stor og vennskapelig klem.
De satte seg ned ved gjerdet. Flavio pakket opp matpakken sin og de småpratet i noen minutter.
”Til saken. Du husker den platekontrakten jeg skulle få? Og at omstendighetene etter det medførte noen heller unevnelige ting? Jeg har enda ikke fått muligheten til å spille inn noe. Han har bare lurt og bedratt meg. Alt jeg har gjort har vært forgjeves, så jeg synes han skal få kjenne smaken av egen medisin snart. Jeg trenger noen. Og du er så flink til å støtte andre. Faktisk har du vært en av de som har stilt opp aller mest for meg.” fortalte hun og tok hånden til Flavio.
”Du har jo så sans for spennende ting. Har alltid sagt til meg at du har lyst til å oppleve et eventyr og nå kan vi sette planen ut i livet.” fortsatte hun.
Flavio tok en pause i tyggingen.
”Vi kan finne ut om all den ulovlige shiten han driver med, vi har nok av virkelige saker å ta av. Og så gir vi han et ultimatum om å betale meg eller at jeg forteller alle hva han har for vane å gjøre. Og det vi tjener kan vi dele.” Vanessa var veldig myk, nesten bønnfallende i stemmen
Flavio var så svak for de store sørgmodige øynene hennes, men selv ikke de kunne overbevise ham denne gangen.
”Nessa, det er forbudt. Jeg kan ikke risikere jobben min og rullebladet mitt ved å bli tatt for utpressing, avlytting eller å trenge seg ulovlig inn på andres eiendom..” sa han bekymret.
”Hvis, og jeg gjentar hvis, vi blir tatt, så skal jeg ta på meg skylden” sa Vanessa spontant, uten tanke på at hun kanskje ikke ville klart det hvis hun var i en slik presset situasjon.
”Og er det ikke litt farlig? Kanskje du, jeg mener vi, burde prøve å gjøre noe annet?” påpekte han.
”Du har behov for mer penger, akkurat som meg, ikke sant? Kom igjen, du har alltid det.”
Flavio kunne ikke benekte det siste utsagnet. En svak rødme steg i kinnene hans og han så nedover de rene, men slitte klærne sine.
”Det er alt for risikabelt for meg, jeg har aldri gjort noe sånt før. Beklager.” sa Flavio litt oppgitt.
”Please! Du er den eneste jeg har.” Og det verste var at hun mente det bokstavelig, at hun ikke kom på et eneste menneske hun kunne betro seg til unntatt Flavio.
”Jeg er lei for det, men jeg kan ikke.” Flavio sendte henne et beklagende blikk.
”Du vet at jeg kommer til å gjøre det uansett. Og du skal ikke si dette jeg har sagt til noen.” Vanessa flagret av gårde.
Flavio sto igjen. Hun mente alvor. Om hun ble tatt før hun fikk gjort ferdig det hun hadde begynt på, så kunne man i alle fall ikke si at hun ikke virkelig hadde forsøkt. Bekymringen om han måtte hente Vanessa på politistasjonen eller om det ville skje noe enda verre med henne først ble en illevarslende grå sky på Flavios vanligvis lyseblå himmel.
I begynnelsen hadde han funnet henne nydelig, men ganske irriterende. Etter hvert som de hadde blitt bedre kjent, hadde han sett at det var langt mer som plaget henne under overflaten. Han hadde sett henne strutte rundt og vrikke på rumpa og lage trutmunn til machogutter. Han hadde sett henne gå inn i forhold med de samme guttene og bli enda mer følelsesmessig misbrukt enn hun allerede var. Alt han ønsket var å legge armene rundt henne og fortelle henne at alt kommer til å bli bra.
Vanessa tok seg alltid opp igjen, på utsiden i det minste, hun danset på bordene og sang høyt og så ut som hun spiste diamanter til frokost. Hans høyeste ønske, sammen med mer penger å sende til familien i Italia, var at Vanessa skulle få det så godt som hun fortjente.
Så klart håpet Flavio at Vanessa skulle få en fin fremtid sammen med ham, men han kunne aldri tvinge eller presse henne til noe. For lenge siden hadde han bestemt seg for at hvis ikke han kunne få Vanessa selv, så skulle han i det minste bli hennes beste venn og løyndomsholder. Han skulle være der når hun trengte noen, prøve å hjelpe henne med å fikse ting igjen og aldri røpe det hun fortalte ham under fire øyne. Hun var fullt klar over at han ikke kunne sladre.





Dette kapittlet skjedde det ikke så mye i, men forhåpentligvis blir det mer spenning på midten.

Jeg lager noen ganger en mental playlist over sanger mens jeg skriver. Mange av de gamle Britneysangene kunne kle Vanessa, spesielt My Prerogative, og Everytime,
I tillegg Bitch av Mereditch Brooks, Rumors av Lindsay Lohan og Ashamed av Bertine Zetlitz, som forresten er en sang jeg har et meget personlig forhold til.