Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 5.

Da hun skulle stige av toget igjen i Olemunde, oppdaget hun at posen med skoene hennes antagelig sto igjen på kafeen der hun hadde sittet med Jeremy. Å, samme kunne det være. De skoene var ikke noe gode uansett.
Om hun kunne forandret en ting, så hadde det vært at Jeremy hadde blitt i Olemunde. Vanessa var sikker på at hun kunne tent den flammen hos ham igjen da. Hun begjærte å bli begjært, og en kort stund hadde de kastet spesielle blikk på hverandre som gjorde det klart at de kunne fortsatt der de sluttet for snart tre år siden.

Dagen etter lå hun lenge og ignorerte både anrop på telefonen og at Ingrid og Andreas dro ut på jobb. Vanessa stelte seg og puttet i seg noen riskaker. Hun hadde tenkt til å ta en tur inn til Flavio før hun dro til Olemunde for å kikke i butikker.
Vel fremme ved Rosenhain stoppet hun brått. Hva gjorde han her nå?
Sebastian sto og hang ved inngangen til stallene, iført en blårutete skjorte som ikke kunne vært nyere om lappene fortsatt hang på. Og loafers. Vanessa var ikke sikker, men det så ut som han hadde klippet håret, i alle fall hadde han akkurat gredd sideskill. Under høyre arm holdt han en blomsterbukett. Fem rosa roser i cellofan.
Vanessas første reaksjon var å snu i avsky og gå hjem, men hun ventet ved paddockene. Hun ville ikke gå hjem og bli der resten av dagen uten noen til å holde henne med selskap. Hvis hun bare ventet her en stund, så ville han kanskje gå igjen uten å ha sett henne og hun kunne smyge seg frem til Flavio. Sebastian rettet litt på håret, studerte det kraftige gullarmbåndsuret sitt, så trådde han frem til Michael og spurte om noe. Michael nikket og svarte noe Vanessa ikke oppfattet fra denne avstanden.
Etter noen få minutter dukket objektet for hans affeksjon opp. Wendys lyse krøller glitret når solen falt på dem og gangen hennes var hurtig, jevn og fylt av en selvrespekt man umulig kunne la være å beundre. Men hun var ikke alene, arm i arm med henne gikk en lyshåret gutt. Han var så pass mye høyere enn henne at det måtte gå helt perfekt når de danset og kysset, og han var tydelig stolt over sin vakre kjæreste. Ellers var han ren og velklippet, en sånn ”settinnnavn den 3” type. Vanessa så Sebastians ansikt falle en kort stund, før han gjenvant fatningen. Han hilste tilsynelatende vennlig på Wendy og kavaleren hennes, og Wendy verdiget ham noen lange blikk før hun fortsatte opp mot paddocken sammen med gutten. Når Wendy hadde vendt ansiktet den andre veien, kastet Sebastian blomstene på marken og sparket dem, så mokasinen hans føk bortover bakken. Vanessa kunne ikke la være å flire. Skjebnen kan være en uforutsigbar dansepartner…
Wendy og gutten kom stadig nærmere. Nå så Vanessa at Wendy hadde et gutteaktig skjerf rundt halsen, sikkert opprinnelig tilhørende hennes nye partner. Øynene hans var mer grågrønne, ikke blå som ved første øyenkast, noterte Vanessa.
”Jaså, så Barbie har krabbet ut av esken sin i dag?” kommenterte Wendy spydig.
Vanessa bet seg i tungen og motstå fristelsen til å svare. Hun bare trakk litt på skuldrene.
Wendy så ut som hun ergret seg over å ikke få det svaret hun ventet på.
”Ha det, da” sa hun, og spaserte videre. Gutten lot blikket hvile på Vanessa og sendte henne et strålende smil, som hun raskt returnerte. Wendy trakk ham i ermet, så han vendte tilbake til hennes side og gikk på plass igjen. Vanessas humør var midlertidig tilbake. Ja, skjebnen kunne sannelig være lunefull…

Hun tok en rask prat med Flavio, som hadde nok å gjøre med oppstallingen, før hun dro inn til byen. Vanessa gikk bare litt planløst rundt i byen. Hun visste ikke hva hun egentlig lette etter.
Eller det gjorde hun egentlig, bare at ideer ikke skjulte seg i stativer med salgstopper og uansett hvor godt hun lette, ville hun ikke finne bevisene hun trengte blant rader av sko og designervesker. Nei, nå fikk det være nok. Hun hadde planer om å gå til en kafé og drukne sorgene sine i iste.

Vanessa var så dypt begravd i sin egne tanker, at hun nesten gikk på kvinnen som sto utenfor Bistro Trendissmo og røykte en uvanlig lang og smal sigarett. Enda det var sommer var hun fortsatt kledd i langermet cardigan. Hele tiden fulgte en bred mann med sorte solbriller henne med øynene, klar til å gripe inn ved den minste fare. Vanessa hilste, kvinnen nikket tilbake med sigaretten mellom leppene. Hun gjorde ikke mine til å gi Vanessa en, så Vanessa trakk litt fomlete opp sin egen røykpakke. Hun visste ikke hvorfor, men hendene hennes skalv, så hun måtte prøve et par ganger før hun fikk fyr på sigaretten.
”Så fint det er ute i dag. Ja, spesielt her, ved den herlige bistroen din. Den er så nydelig. Ufattelig at beboerne ikke setter skikkelig pris på en slik restaurant. Simpel og provinsiell, det er det denne byen er.” Vanessa økte farten på pratingen i håp om at den andre damen skulle bryte henne av, si noe, ja, bare det ikke var et ønske om å sende den grizzlybjørnstore mannen på henne, så hadde Vanessa vært takknemmelig for hva som helst.
Kvinnen sa ennå ikke et ord, bare betraktet henne langsomt og verdig, som en sfinks og blåste ut små røykdotter.
”Jeg trodde vi hadde fått et kvalitetsspisested her. En fantastisk konkurrent til Blu.” fortsatte Vanessa.
”Nå har det da aldri vært mye konkurranse å snakke om.” Kvinnen åpnet munnen for første gang og slapp ut en kort, hes latter.
Vanessa lo med, men hun var ikke sikker nok til å møte det som skjulte seg i kvinnens blikk. Utvilsomt sluhet og intelligens, men den som kikket dypt inn i øynene hennes kunne se at her skjulte det seg en hjerne som var sykere enn Vanessas, Sebastian og kanskje Tims til sammen.
”Går det fortsatt bra på jobben…?” Dumt spørsmål, tenkte Vanessa med en gang hun hadde stilt det.
”Ingenting å klage på, i alle fall.” Vanessa merket at kvinnen gjorde ikke mine til å stille noen form for spørsmål i retur. De ble stående i stillhet en stund, til sigaretten til Vanessa snart var nedbrent.
Vanessa stumpet røyken. ”Vel, jeg får fortsette videre.”
”Vi har vel alle ærend å utrette.” svarte damen.
”Ja, da går jeg. Ha det bra.” Vanessa heiste vesken bedre opp, før hun hevet hånden i et lite vink mot den stoiske kvinnen.
”Far vel.” Fru Poelmann plasserte langsomt den skarpe hælen sin på sigaretten før hun tråkket den godt ned i fortauet. Noe ubestemmelig lekte i munnvikene hennes. Vanessa var ikke sikker på om det var en betryggende eller foruroligende ting. I alle fall droppet hun isteen og dro rett hjem i stedet.

Vanessa hadde ligget våken mesteparten av natten, bortsett fra da hun hadde en drøm om at hun var blitt innkalt til rektors kontor fordi hun nektet å bære slips på skolen. En kanin med armbåndsur hadde ledet henne inn på kontoret mens den konstant gjentok at hun ikke måtte komme for sent. På kontoret var det ingen rektor, men kaninen sa til henne at hun skulle skrive ”Jeg skal være snill pike og aldri bli full igjen” 100 ganger på tavlen. Krittet hennes brakk allerede i den andre setningen, og når hun skulle åpne skuffen for å ta ut et nytt, flagret det ut en storm med sommerfugler.
Hun tasset ned til frokost. Andreas stoppet for å gi henne en rask klem. ”Nå stikker jeg på jobb. Det har vært fryktelig stressende der for tiden. Vaktmesteren er mistenkt for å ha satt opp kameraer i jentegarderoben og jeg må ta en titt på bevisene - en titt på saken, mener jeg!” Vanessa trakk på skuldrene.

Vanessa hadde en stille frokost med bare radioen som partner. Hun sang med på de meste mens hun fortærte frokostblandingen, og et sted i den tåkete hjernen hennes begynte det å danne seg en klarhet…

Byen i dag igjen. Hun tok bare få avstikkere, for å se på sko og noen nyankomne silkeskjerf.
Denne gangen stoppet hun ikke utenfor Bistro Trendissimo, men fortsatte inn, forbi bordene, forbi blomsteroppsatsene og buffeen. Vakten hevet armen for å stoppe henne. ”Har du en avtale?”
Vanessa ristet på hodet.
”Da kommer du ikke inn. Er det viktig?” spurte den enorme mannen morskt.
”Ja, jeg er nødt til å snakke med henne. Vær så snill.” tagg Vanessa.
”Kan gjøre et unntak, men jeg må sjekke deg og vesken din først.” repliserte han. Vanessa rakte ham LV-vesken sin og fulgte med da han rotet rundt i den. Så stakk hun lydig hendene i været for å bli kroppsvisitert. Som om hun kunne ha skjult noe våpen under den trange jeansen og rosa singleten uansett. Vakten virket temmelig fornøyd med resultatet.
”Gå inn, men hvis hun ikke vil snakke med deg, så går du. På minuttet. Frivillig.” sa han kort.
Vanessa visste ikke om hun hadde flaks eller uflaks. Dragen var på kontoret.
”Deg igjen?” Fru Poelmann kikket så vidt opp fra filofaxen.
”Ja, det var noe jeg ønsket å snakke med deg om. Fint skjerf, forresten. Hermes?” sa Vanessa og unngikk bevisst et unødvendig spørsmål om det var ekte.
”Mm. Spytt ut, hva ville du snakke om?” svarte Fru Poelmann.
”Du og jeg, altså, det jeg ville si var at vi har vel en felles bekjent. Sebastian.”
”Fortsett.” Hun rørte ikke en mine.
”Ja, du er lite glad i ham etter han åpnet kafeen sin og jeg er heller ingen fan, for å si det på den måten.”
”Kjekt at jeg vet hvordan du forholder deg til ham. Jeg satt akkurat og lurte på om jeg skulle omtale han som den selvopptatte klysa, eller den talentfulle unge mannen. Ja, vi har nok noe til felles der.” Fru Poelmann var like avbalansert.
På det ryddige skrivebordet hennes sto det en sølvfarget minimodell av solsystemet, komplett med alle planetene, inkludert Pluto. Ved siden av det sto et bilde av Fru Poelmann sittende ved et hagebord sammen med sønnen, som hadde fett, halvlangt hår og et litt ukomfortabelt uttrykk. Lengre bak var det plassert et mindre, innrammet bilde som så ut til å være tatt for noen år tilbake. På høyre side sto Fru Poelmann selv, i litt yngre utgave. Bildets venstre side var dekket av flere lag med brun, ugjennomsiktig teip.
”Men si meg,” fortsatte hun, ”hvilken grunn har du for å ikke like den pomadestinkende amøben? Mulig at teorien min har gått ut på dato, men jeg trodde jenter mellom 12 og nitten gjorde alt for å havne i armene hans... Eller er Sebastians glansdager endelig over?”
Vanessa var klar over at hvis hun gjorde noe som helst for å irritere Fru Poelmann, ville informasjonen hun ga bli brukt på verst tenkelig måte. Heldigvis var hun dumdristig nok til å fortelle allikevel.
”Sebastian… Vel, han såret meg, og sviktet meg. Han sparket meg når jeg lå nede. Vi hadde inngått en muntlig avtale om at han skulle la meg gi ut en cd på hans selskap. Han ville ligge med meg, og først trodde jeg det var fordi han likte meg, at han brydde seg om meg og kanskje ville være sammen med meg, men så bestemte han seg for at hvis jeg ikke ville ligge med ham, skulle jeg ikke få spille inn det albumet heller. Og så ville han tak bilder av meg, ja, du behøver ikke å ha ekstra god fantasi for å gjette hva salgs bilder det var. Jeg er så redd for at han skal sende de bildene videre til andre. Han vil ikke høre på meg, han bare kommer med de samme, gamle triksene sine..”
”Jeg forstår. Nok en blomst ble plukket og snart etterlatt for å visne.” Fru Poelmann beholdt roen.
”Jeg blir bare så rasende på slike menn altså! Tøm og røm…” Vanessa hadde gråten i halsen og svelget desperat for å holde tårene tilbake.
”De fleste av dem er svin, jenta mi. Slik har det vært siden tidenes morgen.”
”For småjentene er han deres store kjærlighet, men han ser bare på dem som et nytt hakk i sengestolpen. Jeg blir vel ikke den siste. Det er så sinnsykt urettferdig at han kan fortsette slik! ”Vanessa hutret, enda det var godt over 20 grader ute.
”Hva har du tenkt å gjøre med saken?”
”Jeg vil ta ham med buksene nede!” Øynene til Vanessa lynte av iver.
”Bokstavelig talt?” repliserte Fru Poelmann tørt.
”Hvis jeg får muligheten…” Vanessa fniste. ”Hvis jeg kombinerer det jeg har på ham med det du har på ham, så… kan vi kanskje drive ham vekk herfra?”
”Hvilke midler har du tenkt å sette inn?” Det var ikke enkelt å lese noe ut ifra ansiktet til Fru Poelmann.
”Vel, å begynne med å late som alt er godt mellom oss, så jeg kan komme meg nær nok til å samle inn bevis før jeg setter inn nådestøtet og viser ham kravene. Min måte eller ingen måte. Han kommer ikke til å skjønne hva som traff ham.”
”En ikke ueffen tanke. Vi får komme tilbake til det praktiske en annen dag. Hva hadde du tenkt at min rolle i dette skulle være?”
Vanessa nølte litt. ”Du vet jo en del om hvordan han er i forretningssaker, akkurat som jeg vet hvordan han er privat. Kan ikke du også finne ut mer og bruke ferdighetene dine til å presse ham ut av markedet?”
”Den oppgaven er ikke umulig, og jeg ser hva som er i det for meg…”
”Flott!” Vanessa strålte
”Da får jeg vel si at det er best for deg at dette samarbeidet ikke blir en skuffelse. Vi vet begge at ingenting kommer gratis.” Fru Poelmann strakte ut hånden.
Vanessa trykket hånden hennes før hun forsvant hjemover, lykkelig nynnende. Vær forsiktig... Når du inngår en avtale med djevelen, les alltid det som står nederst med liten skrift.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 4.

På vei tilbake til helsefarmen grunnet Vanessa på hvem hun skulle hente hjelp fra nå. Angela hadde mye å gjøre med skole og hobbyer, og hun var heller ikke så glad i å være inneblandet i ulovlige ting. Flavio var kanskje redd for å få sparken fra Rosenhain, hvor han trivdes så godt, eller å måtte dra tilbake til Italia. Å ordne dette alene var nok det enkleste. Å fortsette å tilsynelatende uskyldig observere Sebastians affærer, for så å vende seg mot ham når han minst ventet det. Egentlig ville det være å gjøre verden en tjeneste. Et nytt år, nye småjenter som Sebastian kunne ta inn i varmen. Bare at etter hvert kom bismaken, så de holdt ikke varmen så lenge. Vanessa var så provosert at hun nesten spyttet. Men så var det det med de bildene da… Hun kunne kjøpslå med ham. Foreslå at hvis han ga henne bildene tilbake, kunne hun gi ham noe han ønsket seg, som for eksempel Wendy, tilbake. Nei, det var noe de gjorde i pre-bibelske tider. Antagelig måtte hun stjele tilbake originalbildene. Kanskje kunne hun ta opp Sebastians samtaler uten at han fikk nyss om det. Resten kunne hun sjekke siden. Hmm, hun visste vel egentlig om en gutt som kunne tenkes å være til å stole på…

Vanessa gikk inn i helsefarmens resepsjon. Moren satt i telefonen, noe hun vanligvis kunne gjøre i timevis. Vanessa forsøkte å gi et signal for å få hennes oppmerksomhet. Ingrid viftet litt irritert med hånden. ”Ser du ikke at jeg er opptatt nå?”
Etter en kort stund avsluttet Ingrid med ”Tre stykker til den 21.” og la på røret.
”Hvor er klasselistene fra ungdomsskolen?” spurte datteren hennes.
”Kjære, hvordan skal jeg kunne holde styr på sånt? Skal du ha nummeret til han du klinte med på klassediskoteket i niende? Gå til Andreas, du, han er skolemann, så han har sikkert slike papirer. ”sa Ingrid og tok ut en kjærlighet på pinne fra blyantholderen på bordet.
Inn kom en middelaldrende kvinne med en bag under armen. ”Greta Stephans, jeg har bestilt rom her i dag.”
Ingrid kikket knapt opp, bare rakte henne et håndkle og en romnøkkel. ”Ha et fint opphold.” sa hun lett.
Nok en kunde kom inn, denne gangen en bredskuldret mann med tykt, lyst hår, smilerynker og en elegant trillekoffert.
”Hjertelig velkommen til helsefarmen.” Nå var Ingrids tone langt mer engasjert. Hun snurret kjærlighetpinnen rundt med tungen og studerte kunden inngående.
”Mange takk. Jeg har bestilt rom til Olaf Meyer.”
”Ah, rom 19 da.” Ingrid lot nøkkelen dingle litt for øynene hans før hun la den ned i hånden hans.
Han betraktet henne med en viss undring. Den røde halternecken som var holdt sammen av en gullspenne hadde vært litt too much på ei på 24, og helt uakseptabel på ei som hadde passert 40 med god margin. Han fikk ikke betraktet henne lenge før han ble overrakt to tykke håndklær.
”Nyt oppholdet.” sa Ingrid langsomt. Hun trakk kjærligheten ut av munnen og stappet den inn igjen.
Han takket for det.
Ingrid fortsatte. ”Vi ønsker å gi alle våre kunder en tett oppfølging. Hvis det er noe jeg kunne bistå med, så har du nummeret mitt.” Han ble overrakt visittkortet hennes før han gikk til rommet.
Vanessa hadde sett nok. Hun tok bussen til skolen i Olemunde. Heldigvis var Andreas på kontoret. Han hadde mye å gjøre, men tok seg alltid tid til sin stedatter.
”Hvorfor er du her, kjære deg?” spurte ham. Hun var ikke en vanlig gjest på ungdomsskolen der han jobbet.
”Jeg har mistet den nye adressen til en gutt jeg kjente. Du har gamle klasselister, ikke sant? Han jeg leter etter heter Jeremy Lahm og gikk i avgangsklassen for snart tre år siden…”
”Vel, egentlig har jeg ikke lov til å gi ut slike opplysninger…”
”Væær så snill?” Vanessa bøyde seg fremover mot skjermen så han fikk full utsikt til baken hennes i det korte skjørtet. Andreas plasserte hurtig en perm i fanget.
”Jo, jeg antar at jeg kan gjøre et unntak, bare denne gangen..” Andreas fomlet litt med arkivskuffen.
”Her har vi Jeremy Lahms adresse før og etter flytting.” Han kopierte opplysningene for henne.
”Åå, takk! Du er en knupp.” Hun ga Andreas en varm klem, men han holdt henne litt på avstand.
Først da hun hadde fått listen kom hun på at det hadde vært mye enklere å bare søke på telefonkatalogen på nettet. Vel, det var i alle fall en som ble glad for at hun hadde tatt turen om skolen…

Etter en telefonsamtale fant hun ut at Jeremy fortsatt bodde der han flyttet i 10. klasse, for å slippe å bruke penger på bosted mens han drev med skolegang. Han var litt overrasket over å høre fra Vanessa etter så lang tid, men det virket som han gledet seg til besøket hun foreslo. Om tre dager skulle hun se ham i Berlin.

”Neste stopp, Berlin sentralstasjon.” Vanessa plukket opp skuldervesken sin og stilte seg opp ved utgangen. Flere timer hadde hun sittet på toget og sett hus og gjerder, byer og bondegårder, fyke forbi. Hun hadde hørt på musikk, drukket brus og lest motemagasiner. Først på toget hadde de praktiske innvendingene ved ideen hennes kommet.
Hva hvis hun ikke kjente ham igjen? Hva hvis HAN ikke kjente henne igjen? Hva hvis de ikke fant noe å snakke om? Hva hvis hadde planlagt et forferdelig kjedelig opplegg for dagen? Hva hvis han hadde dame, som insisterte på å være med? Grøss. Hva hvis han plutselig angret på at han hadde takket ja?
Hun blåste bort bekymringene. Det var ikke hennes problem. Hvis de ikke fant tonen, så var det han det gikk utover. Det var mange flotte gutter og menn i Berlin, og hun aktet å gjøre det beste ut av dagen. Med ham eller uten ham.
Toget skrenset til en halt og byboere og turister tumlet ut. Vanessa speidet rundt seg på plattformen. Der.
Han hadde endret seg, men hun hadde ikke hatt problemer med å plukke ham ut blant 20 mistenkte. Han sto der i sin fulle høyde, omtrent 10-15 centimeter høyere enn henne, anslo Vanessa. Det nesten sorte håret falt perfekt nedover pannen hans. Brillene var fortsatt der, bare at de hadde en videre, sort innfatning. Sikkert plukket ut for å gi ham den indieversjonen-av-Harry-Potter-looken som jentene var så svak for. Han hadde et par flekker av kullstift på skjorteermet, skinnarmbånd rundt håndleddet, og nedtråkkede Converse. Han lyste opp da hun skyndte seg i mot ham.
”Velkommen” sa han og fanget Vanessa inn i en trygg bjørneklem. Hun holdt rundt ham litt lenger enn nødvendig og kikket opp i øynene hans når de slapp taket. Han virket litt sterkere enn hun kunne huske ham, kanskje hadde han blitt det av å slepe rundt på tunge bøker og lerret.
”Så, her er byen!” sa han og slo ut med armene. ”Vi kan gå hvor som helst.”
”Har du ikke planlagt noe?” spurte hun.
”Nei, jeg tenkte at vi kunne bruke dagen på noe du vil gjøre.” sa Jeremy.
”Da vil jeg se det nye hjemmet ditt. Og så vil jeg gå dit du pleier å gå, når du ikke har med deg gjester fra Olemunde altså.” sa Vanessa bestemte.
”Ikke noe shopping? Jeg trodde jeg kjente deg.” sa Jeremy forbløffet.
”Eh, når du sier det, så hadde jeg egentlig ikke hatt noe i mot å gå i handlestrøket heller…” sa hun forsiktig.
”En gang berte, alltid berte.” sa han ertende, og hun dyttet lett til ham.
”Hva synes du om å gå hjem til meg først, så kan vi gå og handle, og til sist kan vi gå på et av de faste stedene mine og få oss noe godt å spise og drikke?” sa Jeremy
”Perfekt.” sa hun.

Leiligheten deres lå bare et par busstopp unna. Han låste opp døren og viste henne inn til en ganske gjennomsnittlig leilighet. Vanessa kjente at det var overraskende behagelig å sparke av seg skoene. De nye med høye hæler tok mer på enn hun trodde. De gikk gjennom stuen.
”Skal vi drikke litt før vi går ut og varmer kredittkortet? Ja, jeg mente juice altså…” spurte Jeremy og ledet henne inn på kjøkkenet. ”Sitrus, eller gulrotjuice, min mors spesialitet?”
”Sånn er mora mi også. Eller, for å være nøyaktig, er det kli og Nutrilett annenhver uke når hun ikke hiver ned sjokolademousse og biff. Sitrus, takk.”
Jeremy flirte og overleverte henne juiceglasset med et lite bukk.
De fortsatte inn til rommet hans.
På den ene veggen hang et Chagall-trykk, AC/DC på motsatte. Sengen oppredd med lappeteppe, som sikkert var håndlaget av hans mor. Et stjernekart på veggen over den. En diger bokhylle full av Dostojevskij, Kafka - og Tommy og Tigeren. Åttebinds leksikon. Og hele øverste hylle full av bøker som ”Surrealisme for viderekommende”, ”Postmodernismen” og ”Nittitallets største utstillinger.” Bilder fra teltturer med kameratene på oppslagstavlen. Tegneseriestriper på døren til klesskapet. Globus på skrivebordet. Polaroidbilder av han og en jente med øynene innrammet av sort kajal. På det øverste bilde hadde hun en alvorlig mine og han et lite smil på lur, på neste hadde hun fiskemunn og han skjelte og rynket pannen, og på det siste knakk de begge sammen i latterkrampe.
”Hvem er hun? Altså hun på bildet ved siden av deg?” Vanessa var så lett i tonen som mulig.
”Å ja. Suzanne. Jeg gikk ut med henne et par måneder av førsteåret. Det er ikke noe mellom oss nå. Men jeg har noen gode minner med henne. Hun driver alltid med noe moro. Skjønt akkurat nå driver hun på med en anarkistdame som heter Lina. Så jeg er fortsatt venner med henne, men vi sees ikke så ofte.”
”Så du er singel akkurat nå?” spurte Vanessa forventingsfullt.
”Kan si det sånn. Jeg var sammen med Marian like etter jul. Hun går på økonomi. Du hadde sikkert likt henne (”Tror ikke det” tenkte Vanessa). Det er over nå, men det er ikke noe vondt blod mellom oss. Vi hilser på hverandre i kantina og sånt” forsikret han.
”Jeg er også singel - akkurat nå…” sa Vanessa langsomt.
Jeremy lot ikke til å bli så påvirket av det utsagnet. Han satte seg ned i sengen han også, men på trygg avstand.
”Hva driver du med ellers nå da?”
”Jeg går ikke på skole nå for tiden… Jeg driver og synger litt, du vet jo at jeg elsker musikk og å opptre. Hvis ikke det ordner seg, har jeg tenkt på å bli make-up artist”
”Kan du ta en sang nå da?” Jeremy utfordret henne.
”Neei... Jeg kan tenke på det, jeg kan synge etter handleturen vår. Kanskje.”
Vanessa nøt stunden. Hun visste hvordan gutter vanligvis oppførte seg når hun var alene med dem i en låst leilighet. Her satt hun og Jeremy i hver sin ende av sengen hans og drakk juice, og det føltes fint. Avslappende, på en måte.
Hun plukket opp en kosebamse som satt på skrivebordet. ”Er denne din?” sa hun og håpet at det ikke var en gave fra eksen.
”Ja, jeg kunne ikke kaste ut Koalamann. Fikk han i barnehagen” svarte Jeremy.
Vanessa fniste. ”Søtt…” sa hun.
De hadde begge drukket opp juicen, så nå var det tid for shopping.

”Dette er det mest behagelige adrenalinrushet som finnes.” ropte Vanessa når de sto i en toetasjes motebutikk. Popmusikken strømmet ut av høyttalerne. Hun var i sitt ess der hun gikk og plukket ut plagg blant stativene.
Jeremy satte på seg en trailercaps og gjorde en virkelig bra hooligan-imitasjon. Så byttet han til en filthatt og var Bogart, før han prøvde en diger strikkelue og var knapt forståelig skiboms. Vanessa kunne ikke la være å le. Når hadde han plutselig blitt selvsikker? Det kan skje mye på tre år i byen...
Vanessa valgte små ulljakker og babydollkjoler og annet som kunne betraktes som kunstnerisk sexy. Når hun hadde samlet sammen nok plagg gikk de mot prøverommet.
”Ikke kikk” sa hun frekt før hun trakk forhenget igjen. Så klart var den advarselen helt unødvendig. Jeremy var snill gutt og sto tålmodig og ventet mens hun prøvde antrekk på antrekk. Han prøvde ikke å smugtitte under forhenget en eneste gang og beundret trofast de nye antrekkene hun prøvde. Til slutt valgte hun en sort- og hvit-stripete strikkekjole Jeremy hadde komplimentert henne mye i og en turkis babydollkjole hun selv likte veldig godt. Etter de hadde betalt i kassen, var de på vei mot et handlesenter. Men Vanessa kjente at føttene hennes verket.
”Kan vi sette oss ned litt?” klynket hun og sank ned på en benk. Hun trakk av seg skoene og kjente
”Au.” sa Jeremy medfølende. Han grøsset ved synet av vannblemmene, som ut til å være store nok til å slukke tørsten til en kamel. Plutselig kom han seg på bena og forsvant mot et butikkstrøk. ”Vent her.”
Vanessa kjente at uroen begynte å spre seg. Ville han gå fra henne alene på en benk i Berlin? I flere minutter ble hun sittende og lure før han vendte tilbake.
”Vær så god, skjønne frøken” sa han, bukket overdrevet og slapp en pakke tigerstripete gnagsårplaster i fanget hennes. ”Jeg gikk bare til nærmeste apotek. Burde sagt hvor jeg skulle, men da hadde det ikke vært en overraskelse.”
Lettelsen bredte seg hos Vanessa. ”Du er så søt! Takk.”
Etter at hun hadde plastret seg nøye, lurte Jeremy på om hun orket mer bytrasking.
”Kan vi ikke bare gå på kafé etter jeg har kjøpt meg noen bedre sko?” sukket Vanessa.

Så klart sa Jeremy ja til dette forslaget. Han støttet henne opp så hun kom seg på bena igjen, og etter at hun hadde kjøpt noen lette ballerinasko som ikke strammet noe sted, ledet han henne gjennom smale gater på vei mot Cafe Staffeliet. Staffeliet, som elevene sa, var en familiedrevet kafé, med rutete gardiner, gamle filmplakater på veggene og godt polstrede stoler rundt tomannsbord. Menyen var kort og skrevet opp på en tavle som hang ved disken. Vanessa var absolutt ikke glad i kaffe, men det fristet lite å bestille noe alkohol og røpe at hun ikke fylte atten før på sensommeren.
”Kan jeg ta en kakao?” spurte hun uanstrengt.
”Kakao er helt greit.. Jeg pleier å bestille det selv noen ganger, jeg, når jeg allerede har fått de tre daglige kaffekoppene mine. Koffein på kvelden er ikke godt for magen, vet du.” Jeremy smilte beroligende. Selv bestemte han seg for å ta en kopp vanlig sort kaffe.
Jeremy hadde virkelig slått an siden sist. Å studere kunsthistorie som en av få mannlige elever (som i tillegg ikke var opptatt av samme kjønn) sikret ham øyeblikkelig status som omsvermet av jenter. At han var hyggelig og litt kjekk på en lun måte gjorde ikke saken verre.
Han vasset nesten i jenter med alpeluer og skisseblokker, jenter som visste hvem Sartre og Duchamp var og brukte raknede blondestrømpebukser. De praktisk talt klebet seg til Jeremy Lahm, satt på pulten hans og dinglet med bena og skrev varme sms-er og mailer. Han fikk kommentarer om at hvis han gikk over til akttegning så kunne han alltid ta kontakt med dem for et samarbeid, og det var en av de mer diskré tingene han fikk høre. Bleke og huløyde hadde de fleste en særegen ynde, men ingen av dem hadde samme utstråling, livsholdning og sexappeal som Vanessa.
Jeremy gjenga dette på en beskjeden og diskre måte, med å prate om det gode sosiale miljøet i stedet for å skryte og sørget for å gi masse kreditt til lærerne og medelevene sine. Han fortalte også om turer han hadde vært på, både på fritiden og i skolens regi. Han husket også å stille Vanessa masse spørsmål og lyttet engasjert til det hun svarte.
Vanessas små anekdoter fra fester og livet på helsefarmen var snart oppbrukt, men hun merket at hun virkelig trivdes i Jeremys selskap. Hun likte fortellermåten hans, som var rolig og beskjeden, men med en glødende iver.
”Hvor mange fatalister trengs det for å skifte en lyspære?”
”Øhm, vet ikke?” svarte Vanessa.
”Ingen, hvorfor prøve å endre det?” sa Jeremy.
Vanessa så egentlig ikke hva som var så morsomt med den, men hun fniste allikevel, dels for å være høflig, dels fordi hun personlig synes at han kunne lest opp dagens børsnoteringer og gjort dem interessante. Hun hadde smilt mer i løpet av en dag enn det hun vanligvis gjorde på en hel helg, men nå var det på tide å komme til saken.
”Du husker at jeg fortalte at jeg drev og sang?”
”Mm, skal du ta en sang nå?” Jeremy gliste til henne.
”Nei, ikke det… Jeg har lenge drømt om en platekontrakt, siden jeg er så glad i musikk og å opptre. I fjor trodde jeg at jeg hadde fått sjansen til å endelig få oppfylt drømmen min, men det var en hake… Jeg kjenner en popstjerne, nemlig. Ønsker ikke å nevne navnet hans, men han var tidligere frontfiguren i et av landets store boyband, og nå driver han selv som musikkprodusent. Siden flere år tilbake har han vært imponert over stemmen min, og vi hadde et godt samarbeid. Trodde jeg…. Denne popstjernen tilbød meg sjansen til å komme og spille inn musikk i studio, siden han hadde, helt uavhengig av det som skjedde, sett et potensial i meg. Han var til og med villig til å høre på låtene jeg hadde laget selv. Når det var tid for innspilling, utsatte han den flere ganger. Jeg begynte å lure, men han virket unnvikende. Så begynte han å stille krav som jeg måtte oppfylle for at han skulle holde sin del av avtalen. Han sa at hvis jeg ikke ville ligge med ham, så skulle jeg ikke se snurten av noen platekontrakt.” Vanessa senket blikket og rødmet, muligens med vilje. Jeremys øyne hadde gradvis blitt større etter hvert som hun fortalte. Hun valgte allikevel å fortsette, det var ingen vei tilbake.
”Så jeg gjorde som han sa, jeg tenkte at han likte meg, og kontrakten hadde hittil ikke vært nedtegnet skriftlig, så jeg visste at den kunne jeg se langt etter hvis jeg ikke føyde meg. Etter det ville han plutselig ta bilder av meg, og… de var ikke av den typen man kan bruke på julekortene til bestemor og bestefar, for å si det sånn…”. Hun fniste beskjemmet.
”Jeg var dum nok til å si ja igjen, tenkte at det kunne tyde på at han var interessert og jeg kunne bruke fotomuligheten som litt øving før modellkarrieren min. Vel, nå har det gått mange måneder siden bildene ble tatt og jeg har fortsatt ikke sett noe til kontrakten min. Jeg er redd for at jeg bare har blitt lurt og at nå har han bildene som han kan bruke som han vil. Minst like ille er det at jeg har sett småjentene flokke seg rundt ham, og han tilbyr dem julebrus og inviterer dem hjem for å se på gullplatene hans. Jeg er redd for at jeg ikke var den første – og heller ikke kommer til å bli den siste. Så jeg ønsker å ta igjen med ham, og i alle falle konfrontere ham så han endelig holder sin del av avtalen.
Jeremy hadde en bekymret nyve i pannen. ”Det er fælt at det har skjedd, og jeg håper så klart det ordner seg. Han burde ikke slippe unna med dette, men jeg kan dessverre ikke gjøre noe direkte herfra…” Hele oppsynet til Jeremy var beklagende.
”Ja, greit det… Jeg forstår.” Og hun forsto faktisk. Å si at det ikke skuffet henne at han sa nei, ville vært å lyve, men innerst inne ville hun blitt mer skuffet om han hadde godtatt ideen hennes. Jeremy Lahm var en snill gutt, og snille gutter drev ikke med sånt.
”Så….” Tausheten gled ned mellom dem igjen. Jeremy fiklet ukomfortabelt med saltbøssen. Vanessa vippet med foten. Hun ville bryte islaget som hadde lagt seg. Jeremy hadde akkurat sagt nei til forslaget hennes, allikevel hadde hun hatt den beste dagen på flere måneder. Brått reiste hun seg, lente seg over ham, og kysset ham. Dette overrumplet Jeremy totalt. Vanessa ante ikke at kafeen gjester stirret nysgjerrig på dem, hun hadde lukket øynene helt og fokuserte på tungen sin i munnen hans og hendene sine rundt nakken hans. Kysset lot til å vare i flere minutter, så rev de seg løs. Jeremy kikket opp på henne. Tydelig forfjamset, men han strålte. Så grep hun sakene sine, snudde på hælen og løp.
Hun visste at selv om han sprang, ville han ikke rekke å ta henne igjen. Nok en av hennes dumme impulser, men hun kunne ikke la være å følge dem. Vesken klasket mot skulderen hennes, og hun kjente at pusten ble kortere, men hun svingte inn på perrongen uten å stoppe en eneste gang.

Hun smatt lett som en vind inn på toget. Heldigvis var det i ferd med å fylles med passasjerer for avgang. Dørene lukket seg bak henne og hun valgte å ikke se seg tilbake. Spilte det noen rolle om han hadde fulgt etter henne? Hun kom tilbake til Olemunde, der hun var en babe med tvilsomt rykte, og han var fortsatt i Berlin, der han var kongen av kunstnerder. Og alt kom til å fortsette som om ingenting hadde hendt den dagen. Den ville bli et fint minne, i det minste.


[Og ja, jeg vet jeg går litt vekk fra canon selv når det kommer til hva som skjer mellom Vanessa/Sebastian, men jeg har mange grunner til å synes deler av handlingen i spesialen var usannsynlig og upassende til tider. Og jeg kan servere en mindre barnevennlig utgave enn det forlaget må holde seg til.
Kan ikke love nytt kapittel før om tre uker(kan ta lengre tid, kan mulig komme fortere om jeg får en dag eller to med mye ledig tid og litt inspirasjon, da prioriterer jeg Wendy), vil ikke legge ut et for raskt og sammenrasket bare for å gjøre det. Nå er det midt i eksamenstiden, det skal pugges og gjennomgås i ukene, reises frem og tilbake i helgene, og så etter det igjen blir det tid for sånt som fanfiction og dansing, om jeg har overskudd. Så historien har ikke dødd, men jeg beklager de lange stoppene.]