Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 3.

Neste morgen våknet Vanessa etter en urolig natt. Det hadde vært en av de nettene hun følte på seg at hun hadde hatt en skummel og ubehagelig drøm, enda hun ikke kunne huske akkurat hva som hadde skjedd. Etter en lang dusj gikk hun ned til frokostbordet, nysminket og ordnet på håret, men fortsatt i rosa morgenkåpe, som om det var den mest naturlige sak i verden.
Overraskende nok var Andreas fortsatt der, enda Tanja og Robin hadde forsvunnet ut av huset for lenge siden.
”Sikker på at ikke du også skal ha litt havregrøt da?” spurte han Ingrid som satt ved frokostbordet og bladde gjennom underholdningssidene i avisen.
”Nei da, søten, jeg skal bare ha to skiver med lettmargarin og ost. Vanessa, smør på til meg også.”
Andreas føk bekymret rundt på kjøkkenet og lette. Vanessa benyttet seg av kaoset og la et ordentlig lag fjellsmør under osten på skivene til Ingrid. Så helte hun honnikorn i en bolle til seg selv.
”Dere har vel ikke sett en avlang dokumentmappe med planer og cd-er?” sa Andreas. Han var tydelig stresset.
”Nei, det har jeg ikke. Og du burde klare å holde styr på dem selv.” sa Ingrid. ”Mmm, denne margarinen smaker veldig ekte.” føyde hun til
”Vanessa, kan ikke du være grei og hjelpe meg med å rydde på kontoret mitt i kveld?” spurte Andreas.
”Eh, jeg har ikke rotet på kontoret ditt. Jeg var bare der inne for å finne printerpapir.” Vanessa slo ut med armene.
”Så du tror ikke at jeg kunne klart det? Forresten kan hun bare gjøre det, jeg har ikke tid uansett.” fnøs Ingrid.
De hadde nå reist seg begge to og sto på hver sin side av Andreas. Det lå en sky av parfyme over kjøkkenet, Britney Spears’ ”Fantasy” fra Vanessas side, og Chloé fra Ingrids.
”Øhm, jeg mener at må alle gjøre en liten innsats, og vi har jo snakket om at Vanessa burde ta mer ansvar i huset.” rodde han.
Både mor og datter kikket litt irritert på Andreas.
”Det lå faktisk noe viktig i den mappen.” sa han snurt og føk ut av huset.
Vanessa trakk frem mobilen og var oppslukt av å spille og se gjennom meldingene.
”Hva er dine planer for dagen da, skal du ut med en av… guttevennene dine? Så mye å gjøre, så liten tid.” bemerket Ingrid.
”Hva så? Jeg hadde faktisk tenkt å være her og sole meg, og det er ikke ditt problem hva jeg skal.” svarte hun uten å se opp.
Ingrid kastet resten av den siste skiven i papirkurven. ”Ikke snakk til meg på den måten.” glefset hun.
”Jeg slutter hvis du gjør det.” sa Vanessa og gikk opp på rommet.

Hun la seg på sengen med hodetelefonene på. Hun måtte ta Sebastian før han tok henne. Hva ville hans neste trekk bli? Etter å ha sortert tankene sine litt, kom hun frem til følgende plan. 1. Få ødelagt originalfilene med bildene av henne på. Hun regnet med at selv ikke Sebastian hadde våget å spre bildene før hun ble 18, så fikk hun fjernet originalfilene, kunne det gå bra. 2. Finne bevis for at han hadde det for vane å utnytte tenåringsjenter. 3. Bevise at han var rundhåndet med både gylne dråper og muligens hallusinogener. 4. Finne noe med plateselskapet eller restauranten hans det var mulig å sette fingeren på. Vanessa førte et mentalt spørsmålstegn til det siste punktet. Dette kunne bli litt mye å gape over, så hun håpet at Flavio kunne bistå henne. Eller til nød Angela. Vanessa smilte når hun tenkte at den sleipingen skulle angre på at han kom til Olemunde. Hun våget ikke å tenke mer på hva som skjedde hvis denne planen falt i grus.

Hun plukket opp telefonen og skrev ”Jg kommer bort til lunsjen, ok? (:” Nummeret kunne hun i hodet. Etter hun hadde sendt, telte hun ned mentalt. Fem, fire, tre, to, en… Det pep i telefonen. ”Mye å gjre i dag, haster d?” ”Pliiz? Trenger å snakke m dg…” svarte hun. Nytt pip. ”Ok, kom i lunsjen :)” ”Flott :*” Så var det å finne dagens antrekk. Etter en liten gjennomgang av klesskapet valgte hun kort denimskjørt, lys rosa hettegenser med strasstener på ryggen, og sandaler med tynne stropper. Hun sendte et raskt slengkyss til seg selv i det store speilet før hun gikk.

Rosenhain neste. Vanessa befant seg ved inngangen til stallene. Hun så onkelen sin og sprang bort til ham.
”Jeg er nødt til å se Flavio, hvor er han?”
”Han skulle fikse et gjerde. Han burde være ved de østre innhegningene akkurat nå. Bare ikke distraher ham for mye.” sa Gunnar godmodig.
Vanessa takket ham og var på vei i en annen retning. En av de små nyansatte stallguttene snudde seg etter henne og gikk nesten på en trillebår. Fullt klar over sin effekt måtte hun blafre litt ekstra med vippene til ham. Så gikk hun nedover mot innhegningene med sin særegne gange, som inkluderte mye hoftevrikk.

Flavio sto og malte et gjerde. Som vanlig plystret han på en liten munter melodi mens han malte.
”Hallo!” ropte Vanessa. Flavio snudde seg og ble stående og smile til henne mens hvitmalingen dryppet fra kosten hans.
”Kom og sett deg da, jeg hadde en viktig ting å snakke med deg om.” Etter han hadde satt fra seg malingen, fikk han en stor og vennskapelig klem.
De satte seg ned ved gjerdet. Flavio pakket opp matpakken sin og de småpratet i noen minutter.
”Til saken. Du husker den platekontrakten jeg skulle få? Og at omstendighetene etter det medførte noen heller unevnelige ting? Jeg har enda ikke fått muligheten til å spille inn noe. Han har bare lurt og bedratt meg. Alt jeg har gjort har vært forgjeves, så jeg synes han skal få kjenne smaken av egen medisin snart. Jeg trenger noen. Og du er så flink til å støtte andre. Faktisk har du vært en av de som har stilt opp aller mest for meg.” fortalte hun og tok hånden til Flavio.
”Du har jo så sans for spennende ting. Har alltid sagt til meg at du har lyst til å oppleve et eventyr og nå kan vi sette planen ut i livet.” fortsatte hun.
Flavio tok en pause i tyggingen.
”Vi kan finne ut om all den ulovlige shiten han driver med, vi har nok av virkelige saker å ta av. Og så gir vi han et ultimatum om å betale meg eller at jeg forteller alle hva han har for vane å gjøre. Og det vi tjener kan vi dele.” Vanessa var veldig myk, nesten bønnfallende i stemmen
Flavio var så svak for de store sørgmodige øynene hennes, men selv ikke de kunne overbevise ham denne gangen.
”Nessa, det er forbudt. Jeg kan ikke risikere jobben min og rullebladet mitt ved å bli tatt for utpressing, avlytting eller å trenge seg ulovlig inn på andres eiendom..” sa han bekymret.
”Hvis, og jeg gjentar hvis, vi blir tatt, så skal jeg ta på meg skylden” sa Vanessa spontant, uten tanke på at hun kanskje ikke ville klart det hvis hun var i en slik presset situasjon.
”Og er det ikke litt farlig? Kanskje du, jeg mener vi, burde prøve å gjøre noe annet?” påpekte han.
”Du har behov for mer penger, akkurat som meg, ikke sant? Kom igjen, du har alltid det.”
Flavio kunne ikke benekte det siste utsagnet. En svak rødme steg i kinnene hans og han så nedover de rene, men slitte klærne sine.
”Det er alt for risikabelt for meg, jeg har aldri gjort noe sånt før. Beklager.” sa Flavio litt oppgitt.
”Please! Du er den eneste jeg har.” Og det verste var at hun mente det bokstavelig, at hun ikke kom på et eneste menneske hun kunne betro seg til unntatt Flavio.
”Jeg er lei for det, men jeg kan ikke.” Flavio sendte henne et beklagende blikk.
”Du vet at jeg kommer til å gjøre det uansett. Og du skal ikke si dette jeg har sagt til noen.” Vanessa flagret av gårde.
Flavio sto igjen. Hun mente alvor. Om hun ble tatt før hun fikk gjort ferdig det hun hadde begynt på, så kunne man i alle fall ikke si at hun ikke virkelig hadde forsøkt. Bekymringen om han måtte hente Vanessa på politistasjonen eller om det ville skje noe enda verre med henne først ble en illevarslende grå sky på Flavios vanligvis lyseblå himmel.
I begynnelsen hadde han funnet henne nydelig, men ganske irriterende. Etter hvert som de hadde blitt bedre kjent, hadde han sett at det var langt mer som plaget henne under overflaten. Han hadde sett henne strutte rundt og vrikke på rumpa og lage trutmunn til machogutter. Han hadde sett henne gå inn i forhold med de samme guttene og bli enda mer følelsesmessig misbrukt enn hun allerede var. Alt han ønsket var å legge armene rundt henne og fortelle henne at alt kommer til å bli bra.
Vanessa tok seg alltid opp igjen, på utsiden i det minste, hun danset på bordene og sang høyt og så ut som hun spiste diamanter til frokost. Hans høyeste ønske, sammen med mer penger å sende til familien i Italia, var at Vanessa skulle få det så godt som hun fortjente.
Så klart håpet Flavio at Vanessa skulle få en fin fremtid sammen med ham, men han kunne aldri tvinge eller presse henne til noe. For lenge siden hadde han bestemt seg for at hvis ikke han kunne få Vanessa selv, så skulle han i det minste bli hennes beste venn og løyndomsholder. Han skulle være der når hun trengte noen, prøve å hjelpe henne med å fikse ting igjen og aldri røpe det hun fortalte ham under fire øyne. Hun var fullt klar over at han ikke kunne sladre.





Dette kapittlet skjedde det ikke så mye i, men forhåpentligvis blir det mer spenning på midten.

Jeg lager noen ganger en mental playlist over sanger mens jeg skriver. Mange av de gamle Britneysangene kunne kle Vanessa, spesielt My Prerogative, og Everytime,
I tillegg Bitch av Mereditch Brooks, Rumors av Lindsay Lohan og Ashamed av Bertine Zetlitz, som forresten er en sang jeg har et meget personlig forhold til.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 2.

Hun trippet opp den lange gruslagte veien på de høye stiletthælene. En kraftig vakt med morskt uttrykk stoppet henne. ”Hva har du her å gjøre?”
”Jeg skal på besøk til Herr Peterson. Du kan spørre ham selv.” sa Vanessa småsurt. Hun hadde ikke tenkt å sløse bort sjarmen på vakten når hun var lovet å slippe inn. Vakten ringte ham opp på en walkietalkie og litt skuffet åpnet han porten. Vanessa gikk langsomt opp mot den overdådige villaen. Hun kom inn og der satt Vibeke bak disken. Vibeke faktisk.
”Hei, det er meg, Vanessa, utrolig lenge siden sist, på Rosenhain, jeg var bare en liten fjortis da. Jeg er jo kusinen til Wendy, Gwendolyn Thorn, det store sprangtalentet. Husker du da du lærte oss voltige? ”Vibeke nikket.
”Rosenhain, mm.” Hun hadde det samme fraværende uttrykket i ansiktet. Vanessa følte lyst til å klaske til henne, selv om det ikke var Vibekes feil at hun og de andre ansatte hadde fri tilgang til små smilende piller.
”Vel, nå skal jeg inn til Sebastian, og det var, ehm, hyggelig å møte deg.”

På toppen av trappen var Sebastians store suite av et soverom. Vanessa ble hjertelig mottatt av Sebastian, like frisk og hovmodig som vanlig.
”Vanessa! Like vakker som alltid.” Han la armen rundt livet hennes og Vanessa kysset ham pliktskyldigst på begge kinn.
Sebastian så etter omstendighetene sunn og fornøyd ut. Håret hans, som fortsatt var like mørkt og langt var samlet i en hestehale og han hadde en satengvest over den bredsnippede skjorten. Rommet var i en salig uorden. Sengeteppet var krøllete, og det lå slengt et par dressjakker over stolene. En haug fotografier tøt utover det antikke skrivebordet og et tungt sølvaskebeger sto oppå noen mystiske utseende papirer. Hele rommet duftet tungt og søtlig.
Hun tok av seg jakken. Sebastian plystret lavt og øynene hans gled fra utringningen til de slanke lårene hennes under den korte kjolekanten.
”Hyggelig å se deg.” Ordene hans kom ut litt mer ladet enn det som var meningen. Han hentet en flaske med klart innhold og helte rikelig opp i to glass.
”Jeg er her for å snakke business. I fjor lovet du meg en platekontrakt. Hittil har jeg ikke sett snurten av den. På tide å holde det du lover?” Vanessas stemme dirret av undertrykt sinne.
”Så, så da. Ting tar tid, spesielt i denne bransjen her.”
”Det holder bare ikke. Du utnyttet meg, og hva har jeg igjen for det? Ingenting!”
”Jeg ville ikke si ingenting… Og at du ble utnyttet er ikke rette ordet heller… Heller å bruke sin feminine sjarm på å lokke til gratis platekontrakt fra en stakkars mann…”
Vanessa fnøs. ”Du sa at jeg hadde en utrolig stemme. Og det sa du lenge før det var noe mellom oss! Men du kommer kanskje til å trekke det tilbake nå?”
”Ro deg ned.” Sebastian strakte opp håndflatene. ”Jeg har bare litt dårlig med cash, og mye å gjøre. Jeg skal nok få fikset den plata di skal vi se…”
”Lite tid og penger? Jeg er en syttenårig alkoholelskende dropout, og til og med jeg klarer å holde bedre styr på pengene mine og avtalene mine enn det du gjør!” Den irriterte tonen til Vanessa var ikke til å ta feil av.
”Så skal jeg ordne det så fort jeg kan, da… Du må bare ikke tro at du er min eneste groupie, jeg vasser i gærne jenter.” sa Sebastian tilfreds.
Vanessa kikket ned på den urørte drinken. ”Nei, men ikke alle er like vakre, eller like målbevisste…”
”Sant nok.”
En kort stillhet spredde seg mellom dem.
”Kjenner jeg deg rett, begynner du vel å snakke om tjenester og gjentjenester nå.” sa hun plutselig.
”Alt har sin pris, frøken.” sa Sebastian enkelt.
”Så et gangbang med The Boyz?” snappet hun raskt tilbake.
”Vel, det er i alle fall en måte å få de gamle gutta samlet igjen…” Denne gangen valgte Sebastian å svare med samme mynt.
”Det er lov å drømme.” fnyste hun.
”Jeg trodde du var den typen jente som var til for å oppfylle menns drømmer.” mumlet Sebastian.
”Jeg måtte vært enda lengre nede enn det jeg er nå hvis jeg skulle gjort det med hele bandet.” Vanessa fikk frysninger.
Sebastian slo ut med armene. ”Det var du som foreslo det.”
Vanessa rynket på nesen.
”Men til saken… jeg har fortsatt de bildene av deg, og du blir 18 år veldig snart, så da får jeg ingen straff hvis de kommer ut… tilfeldigvis.” Sebastian smilte sleipt.
”Jeg har ikke noe annet å tilby enn kroppen min, jeg har ingen venner, ingen penger, ingen evner eller ingen støtte her, så har jeg egentlig noe å tape?” sa hun irritert.
”Du kan til og med tiltale meg som Wendy i sengen hvis du vil.” sa Vanessa og håpet at han ikke skulle plukke opp ironien i stemmen hennes.
”Ikke verst…” sa Sebastian langsomt og gliste drømmende. Heldigvis merket han ikke uttrykket av vemmelse i ansiktet hennes etterpå heller.
Vanessa sukket lett.
”Er det noe som plager deg? Du kan si det til Sebastian vet du, jeg er her for deg…” Hånden hans dvelte litt for lenge på låret hennes.
Vanessa vred seg litt unna. ”Nå er det en ting som plager meg her, og det er deg!”
”Over til kusinen din, hvordan står det til med henne da?” Sebastian trakk hånden tilbake og skiftet emne.
”Jo da, hun stortrives. For femtende gang har Wendy klart å finne den store kjærligheten.”
”Skikkelig søt jente det der.” sa han langsomt.
”For å gjøre inntrykk på frøken Thorn, må du bli litt mer straight edge.” bemerket Vanessa.
”Og det sier du, som røyker alt du kan få hendene i?” parerte Sebastian.
”Vi snakker om deg, ikke meg her. Og jeg er på god vei til å slutte. Du skjønner hva jeg mener. Hvis hun kan få en veltrent, velstelt og veltalende ung mann mellom atten og tjue år, eller en noe foreldet popstjerne med sans for psykedeliske skjorter og snusk, som forresten nærmer seg tretti?” Vanessa lente seg frem over bordet og nappet lett i den nyanlagte barten hans.
”Og kvitt deg med pornomustasjen, jeg vet at hun ikke er særlig begeistret for en herre med bart.” Egentlig ønsket hun ikke at Wendy skulle falle i hans klør, men hun tenkte at for å la Sebastian få viljen sin, måtte hun lære ham triksene som skulle til. Wendy var så egenrådig uansett at hun fikk guttene hun ville, ikke omvendt.
”Puss tennene minst to ganger daglig, kom med blomster til henne, ikke vær for innpåsliten, skaff deg mokasiner og andeler i et fint aksjeselskap, gå på filmene HUN vil se, bruk en god cologne(hun liker forresten de som minner om sjøluft), still opp på alle hestestevnene hennes, få venninnene hennes til å begjære deg, stuss håret og tilby deg å gå arm i arm med henne når dere er ute. Og ikke glem å bli venn med foreldrene hennes, si at hun har et fjes vakrere enn de syv underverkene til sammen og lovpris Dixie.” Vanessa trakk pusten.
”Det… det var ikke lite.” Sebastian fikk en tenkenyve i pannen.
”Om ikke annet kan du jo tilby en henne en cd-deal, det finnes alltid en liten ting som heter autotune, vet du.” Den ene munnviken til Vanessa trakk seg langsomt oppover.
Sebastian svarte ikke, bare sopte noen kvitteringer ned i en arkivskuff og traff hånden gjennom hestehalen.
”Jeg har sagt mitt. Dette er siste advarsel!” Hun slamret det fulle glasset ned på skrivbordet og noen dråper plasket over kanten for å renne langsomt ned på bordflaten.
”Du vet like godt som meg hva vi avtalte. Spillet ditt lurer ikke meg!” Vanessa nappet til jakken og trampet ned trappen. Sebastian skyndte seg ned etter henne.
”Bare ha litt tålmodighet, så kan du komme tilbake til meg i studio.” Han tryglet nesten.
”Det jeg vil ha, er kontrakten du lovte meg, sort på hvitt!” Vanessa forsvant ut gjennom utgangsdøren.
Vakten kikket på henne med et ekkelt flir. ”Burde ikke være så høy i hatten, frøken Nesevis. Vet du ikke hvem du har med å gjøre?”
”Det er akkurat det jeg gjør, og nesevis kan du være selv” svarte Vanessa og gikk så raskt hun kunne med de høyhælte skoene.

”Så lang tid det tok…” sa Andreas og kikket bekymret på Vanessa.
”Ja, det var kø i kiosken.” sa Vanessa og smatt opp trappen, uten å forklare at hun måtte ha stått i kø i omtrent en time.
Soveromsdøren hennes gikk igjen med et kraftig smell. Vanessa sank ned på gulvet ”Faen!” klynket hun. Hvis ikke hun fikk tak i de bildene kunne det være ute med henne. Var det ikke typisk at det svinet kunne få henne til å fremstå som synderen i denne situasjonen? Det klassiske hore- og madonnakomplekset. Hun kunne se det for seg.
”Ja, altså hun prøvde altså å bestikke meg ved å strippe for meg og sende meg avslørende bilder. Jeg gjorde mitt beste for å stå i mot, men hva skal en stakkars mann gjøre når han blir forført? Det ble vanskeligere og vanskeligere å si nei.” kunne Sebastian si mens han ristet litt på hodet.
Familien kom til å se misbilligende på henne og hun ville bli det svarte får. Igjen. De kom til å skamme seg over hennes handlinger og hun ville sitte med mer tomhet, som opprettholder den vonde sirkelen. Da ser alle på meg, men ingen av de rette grunnene. Til og med Ingrid hadde holdt godt nok styr på seg selv til å klare å holde seg unna den slags skandaler. Vel, nå hjalp det vel på situasjonen at hun hadde vokst opp generasjoner før Youtube og Myspace.
Det eneste som kunne forbedre seg, var karrieremulighetene. Hvis det var den retningen hun ønsket å ta, ville det strømme inn tilbud om å delta i ”3jenter, 8menn, 1furutre.” og lignende voksenfilmer. Hun hadde jo alltid drømt om et liv på lerretet. Bare så synd at selv om mange hun kjente så på slike filmer, var det få som innrømte det, så det var ikke en lett vei til berømmelse. Hvordan kunne hun holde seg flytende?
Banking på døren. Vanessa strøk bort mascaraflekkene fra under det ene øyet og trakk på seg sitt nøye innøvde milliondollarsmil før hun låste opp døren igjen. Det var Andreas.
”Er det noe i veien? Du så opprørt ut når du kom inn. ”
”Neida! Jeg har bare så utrolig vondt i hodet, så jeg har tenkt å ta en hodepinetablett og legge meg.” fortsatte hun i en så lett tone som mulig.
”God natt da.” sa Andreas vennlig
”Mhm, natta. Og det var ikke noe galt.”
”Sett bort ifra at livet mitt er så godt som over…” la hun til etter han hadde gått.

Egen fanfiction: Den som ler sist, kapittel 1.

Leses på eget ansvar, kan inneholde temaer som er for sterke for barn under 11 år.
Egmont og DC Thomson eier originale karakterer og steder, jeg har skrevet denne historien selv og setter pris på om den ikke blir kopiert. Inspirert av de kjære Wendy-bladene, men plottet og språket kommer fra Katarinas forskrudde og perverse hjerne.

Vanessa åpnet døren. Endelig her igjen. Hun hadde gått videre, til steder i nærmeste by som var litt villere og en anelse mer sofistikerte. Det var et under at Blu fortsatt sto så elendig kvaliteten på mat og drinker var. Eller kanskje ikke, siden det var lave priser, og alle som var for unge til å kjøpe sprudledrikke andre steder fikk tilfredsstilt sine behov her.
Nå, siden det var en glohet sommerdag, og alt for tidlig på dagen, var stedet rimelig folketomt, på nær et par bustete middelaldrende menn ved hjørnebordet og en søvnig og kvisete student med kladdebøker, kalkulator og et colaglass nesten like stort som en tønne. Vanessa kjente plutselig et stikk av medlidenhet med han som ikke hadde noen annen plass å øve på.
Bjellen plinget da hun steg inn. De to herrene så opp fra baconsmørbrødet med tydelig interesse og studenten satte colaslurken i halsen og begynte å harke. Vanessa skulle ønske hun hadde valgt å ha på seg noe annet enn den hvite tubetoppen og den lyseblå lårkorte shortsen, eller i det minste hatt en jakke hun kunne ha over. Allikevel gikk hun med målbevisste steg frem mot kassen, der en mismodig utseende servitrise med piercing i nesevingen sto og tørket av disken. Hun kremtet.
”Unnskyld meg.”
Servitøren vred opp den grålige kluten og kikket opp på henne under den hjemmeklipte panneluggen. ”Ja?”
Vanessa smilte. ”Jeg skulle likt å snakke med eieren.”
Et latterbrøl kom fra en av herrene ved bordet ”Hvem tror hun at hun er? Kom heller og sett deg her, snuppa.”
Damen bak disken kikket fortsatt skeptisk på henne. ”Du er vel ikke... sivil?...” Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden.
”Åh, nei, aldeles ikke!” sa Vanessa ivrig.
”Samma det, han er ikke her i dag uansett.” Servitøren gned halvhjertet på et glass.
”Kan du kontakte ham da? Det er noe jeg må snakke med ham om, og det er veeldig viktig…” Vanessa satte opp sitt søteste og mest desperate uttrykk.
”Okei, jeg antar at han liker å bli forstyrret” sa servitøren. Hun fisket frem en mobil, latet som om hun ikke så Vanessas hånd, men knepret et nummer inn på mobilen. ”Ja, hei, det er meg nede på Blu… det er en jente er som vil snakke med deg her. Hvem er hun?”
”Vanessa Chirurg. Si til ham at det haster og at jeg vil komme på besøk i kveld.”
”Vanessa. Vanessa Chirurg. Jeg er veldig lei for å vekke deg på denne måten, det er jeg virkelig… Jaså? Hun sier at hun vil snakke med deg… Mm, i kveld ja. Fint det, sov videre. ”Hun la på røret. ”Han sier at for deg gjør han gjerne et unntak i sitt fulle skjema (nesten uhørlig fnys fra Vanessa), og du kan komme i kveld.”
Vanessa gliste. ”Det var det jeg tenkte meg…” sa hun langsomt før hun spankulerte av lokalet ut til skuffede blikk fra mennene.

Vanessa var på vei ut. Håret hennes var fønet og tupert, aftensminken var lagt på i tykke lag og en lang strikkejakke skjulte den utringede sorte minikjolen. Moren hennes var antagelig ute og tilbød… personlig veiledning til en kunde på helsefarmen. Utrolig at hennes andre ekteskap holdt egentlig. Eller kanskje Vanessa en gang ville finne seg i at partneren hennes hadde flere andre på samme tid, så lenge hun følte at han elsket henne? Stefaren hennes, Andreas stakk hodet ut av døren, men han var det ikke noe fare med.
”Skal du ut nå?” spurte han og rynket pannen. Vanessa la hodet på skakke og smilte det flørtende smilet alle menn ble mo i knærne av.
”Jeg skal bare opp på kiosken en tur og kjøpe meg en muffins, jeg skal ikke ha noe kveldsmat nemlig.”
”Så klart er det greit, Vanessa” sa Andreas i en veldig forståelsesfull tone.
Vanessa kunne ikke la være å tenke at han hadde sagt det samme om hun hadde fortalt at hun skulle ut og kidnappe statsministeren.

Hmm... Hvem skal hun møte? Neste del blir lagt opp snart.